"Det er gøy å være god, men det er ikke om å gjøre å være best" : en antropologisk studie blant unge håndballspillere i Oslo

Abstract

Denne oppgaven er basert på fem måneders feltarbeid, og handler om hvordan det er å være elleve år gammel jente i et håndballag på Oslos vestkant. Problemstillingen er: Hvilke forventninger, verdier og holdninger er med på å forme den norske barneidretten, og hvordan formidles og håndteres dette blant mine informanter? Barneidretten har egne visjoner og retningslinjer, og dette setter sitt preg på aktørenes handlings- og erfaringsrom. Et sentralt argument i oppgaven, er at det norske likhetsidealet fungerer som et ”premiss for samhandling” (Lien et al 2001). I analysen viser jeg hvordan dette idealet påvirker aktørenes samhandlingsmønstre og verbale kommunikasjon. Likhet og konkurranse er grunnleggende verdier i den norske barneidretten, og ført sammen kan dette utgjøre en potensiell verdikonflikt. For å håndtere dette, eksisterer det en rekke sosiale mekanismer blant aktørene i feltet. Én måte er å uttrykke seg i mer eller mindre standardiserte fraser som ”det viktigste er ikke å vinne, men å delta.” Trening og kamp er to sosiale situasjoner, som fortoner seg ganske ulikt. En sammenligning mellom disse to viser hvordan de sosiale grupperingene, som ellers dominerer innad i laget, tilsidesettes i forbindelse med håndballkampene. Kampene tolker jeg som ”sosialiseringsagenter” (Rudie 2007), en arena der ”lagidrettens ideologi” fremheves, formidles og gjentas. Spillerne oppmuntrer hverandre, og lever opp til de grunnleggende visjoner som eksisterer i barneidretten. I oppgaven analyserer jeg dette med utgangspunkt i MacAloon (1984) og hans perspektiver på de olympiske lekene. I tillegg viser jeg hvordan spillerne forsøker å etterleve ”forestillingen om den ekte håndballspilleren” (Broch 2003). Et annet sentralt stikkord i oppgaven, er sosialisering. Gjennom deltagelse i et idrettslag, sosialiseres de unge utøverne. I tillegg til jevnaldrende, er foreldre og trenere ”levende modeller” (Connerton 1989) som formidler verdier, holdninger og ”levende kunnskap” (Molander 1996). Verdier og holdninger som formidles, er ikke særegne for håndballsporten, men gjenspeiler ’den norske kultur og væremåte’ mer generelt.