Den kollektive kroppen : en antropologisk studie av kropp blant norske fotballsupportere

Abstract

Avhandlingen er basert på et ti måneders feltarbeid blant fotballsupportere i Klanen, Vålerengas uavhengige supporterklubb. Med utgangspunkt i fenomenologisk teori tar oppgaven sikte på å vise hvordan innlemmelsen i et supporterfellesskap skjer via kroppen og dens praksiser (Csordas 1993). I oppgaven legges det vekt på at kroppen ikke bare må sees som et fysisk objekt, det må også tas i betraktning hvordan kroppen brukes, erfares og lever i relasjon til omgivelsene (Merleau-Ponty 1994).

Ved å bruke Mauss (2004) og hans teori om kroppsteknikker argumenteres det i oppgaven for at fotballsupporterne i Klanen deler en virkelighet der måter å bruke kroppen på, internaliseres i individene. Første del av oppgaven viser hvordan den enkelte supporter utgjør en viktig funksjon i fellesskapet, ved å være en aktiv og deltakende part av de kollektive bevegelsene som utøves på tribunen. Et grunnleggende element i supportervirksomheten er at kroppsteknikkene som utøves på tribunen, må mestres før individet innlemmes i fellesskapet. Supporterne er avhengige av hverandres bevegelser for å oppnå effekter på tribunen. Gjennom å kle seg i klubbens farger, dekorere kroppen med tatoveringer og bevege seg synkront på tribunen, skaper supporterne en tilhørighet til hverandre.

I andre del av oppgaven belyses det kroppslige aspektet ved supporterkulturen ved å bli sammenlignet med emosjonelle tilstander som oppnås i rituell aktivitet (Turner 1970). Deltakelsen på tribunen oppleves som intens for supporterne og frembringer sterke emosjonelle opplevelser bestående av glede, spenning eller smerte. Et viktig element i denne delen er å se på hvordan fotballsupporteres opplevelser av smerte på tribunen kan sees i kontekst til smertepåføring i ritualer slik tidligere antropologiske studier har presentert (Csordas 1990, Durkheim 1915, Turner 1970). Opplevelsen av smerte viste seg å være sentral for dannelsen av fellesskapet fordi supporterne relaterer seg til hverandres følelser gjennom en ide om hva de andre opplever ut fra egne erfaringer. På denne måten blir smerte en felles opplevelse som styrker fellesskapet fordi supporterne ikke trenger ord for å kommunisere. De kommuniserer via følelser.

I den siste delen av oppgaven viser jeg hvordan tribuneaktivitetene avgrenses i tid (kampdag) og rom (stadion). Den rammen som skapes rundt kampdagen, sees i oppgaven i et liminalt lys der kroppslige praksiser, verbale tilrop og følelser får fritt utløp. Gjennom begrepet communitas, vises det i oppgaven hvordan konstruksjonen av dette frirommet bidrar til å skape et samhold mellom supporterne (Turner 1970).

Studien viser hvordan det i det moderne samfunn etableres sosiale fellesskap som danner grunnlaget for sterke mellommenneskelige relasjoner. Avhandlingen trekker på sentrale antropologiske perspektiver som tidligere har omtalt tradisjonelle småskalsamfunn, og viser hvordan disse kan forklare komplekse fenomener i eget samfunn.