Abstract
Kulturelle betingelser preger utvelgelsen av hvilke farer og risiki vi gir oppmerksomhet og setter inn tiltak i forhold til. Kulturelle betingelser preger videre strategier for å rekonstruere virkelighet når kritiske hendelser har skjedd. Samtidig blir kulturelle rammer og antakelser i liten grad artikulert. I masteroppgaven undersøkes og drøftes hvordan dette kommer til uttrykk, hvordan det arter seg og hvordan det utgjør en utfordring.
Studiet er utført blant mennesker som har sitt arbeid knyttet til håndtering av kritiske situasjoner. Mer konkret er feltarbeid utført i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og Nasjonalt utdanningssenter for samfunnssikkerhet og beredskap. Problemstillingen er fulgt videre blant annet til en norsk kystbygd som ble rammet av en uventet storflom.
I oppgaven problematiseres hvordan tallfesting av risiko fremkommer som et kulturelt gyldighetskrav og på hvilken måte dikotomien natur- kultur står sentralt i risikodiskurs. Det blir videre drøftet hvordan mennesker som arbeider med beredskap er deltakere fra flere posisjoner; de er eksperter/byråkrater, men også individer i samfunnet – noe som i liten grad artikuleres som premiss i vår kultur.
Med de redskapene og strategier vi har til rådighet, skjer en balansering mellom ulike farer og risiko. Samtidig er mye av folks frykt ikke basert på personlig erfaring. I relasjonen mellom subjektet og staten når det gjelder risiko, står fordeling av ansvar sentralt. Det kan se ut som om ansvar i større grad blir tillagt den enkelte. Spørsmålet er om subjektet er satt i stand til å ta ansvar. Objektivisering av subjektet blir drøftet og videre hvordan risikodiskurs omfatter vedlikehold av kulturelle kategorier vedrørende personlighetstrekk.
I masteroppgaven drøftes hvordan risikoforståelse fremstår som sosialt og kulturelt betinget, men også som en mer individuelt preget prosess. Argumentet er at folk lever i forskjellige kontekster og har ulik risikoforståelse og toleranse for risiko.