Iscenesatt sted og gjenskapt tid : "Caspar", - et historisk spill på Gjøvik Gård

Abstract

Et historisk spill er kjennetegnet ved at manuskriptene er nyskrevet og at de tar utgangspunkt i en historisk hendelse. Forestillingen blir som regel spilt utendørs på et sted en antar at den historiske hendelsen har tilknytning til, og produksjonene er ofte et samarbeid mellom profesjonelle og amatører. I denne oppgaven følger jeg †Spillene på Gjøvik Gård†s oppsetning av forestillingen †Caspar†våren 2006. Forestillingen handler om etableringen, livsløpet og avviklingen av †Gjøvig Glasværk†i første halvdel av 1800-tallet. Jeg tar utgangspunkt i at det var først på slutten av 1800-tallet at europeerne begynte å oppfatte fortiden som noe forskjellig fra den tiden en selv levde i. Den gryende interessen for fortiden sammenfaller i tid med modernitetens fremvekst. Det pekes på at det er først når samfunnet er i endring, og ikke minst når denne endringen når en takt som oppleves som truende, at historien skilles ut som eget felt. Deretter ser jeg på ulike måter fortellinger blir strukturert på. Både narrativen om de fortidige hendelsene og den aristoteliske dramaturgi, ordner begivenhetene i visse mønstre av begynnelse, midtdel og slutt. I etterkant av dette redegjøres det for Turners sosiale drama. I følge Turner kan en se de sosiale dramaene som materialet teatret er bygget av og samtidig se teatret som en sosiokulturell prosedyre knyttet til de sosiale dramaenes 3. fase. Gjennom eksempler viser jeg at lek, flowopplevelser og communitas er viktige motivasjonsfaktorer for den enkelte. Et historisk spill er primært en performance, - altså gjenskapt atferd. Materialet hentes i form av brokker av erfart atferd fra vedvarende livsstrømmer, og disse settes sammen til et nytt meningsbærende hele ut fra en skapende vilje. Imidlertid vil atferdsbrokkene alltid bære med seg et kulturelt særegent vaneminne i form av kroppslig praksis. For de historiske spillenes del betyr det at det ikke bare er forestillingens eksplisitte historiske forelegg som bidrar til å videreføre samfunnets felles minner, men at bevaringen også skjer gjennom performansens kroppslige karakter. Deretter ser jeg på sammenhenger mellom historier på den ene siden og individuelle og kollektive identiteter på den andre. Blant annet hevder jeg at lokale identiteter ser ut til å være den konkrete, territorielt funderte manifestasjonen av nasjonal identitet. Karikaturstriden brukes som eksempel både på tidens løsrivelse fra stedet i senmoderniteten og på sosialt drama. En vits som sirkulerer mens dette pågår, viser hvordan dramaet mer eller mindre spontant blir undergitt refleksiv behandling i det offentlige rom. I forlengelsen av dette viser jeg hvordan oppsetningen av †Caspar†bidrar til å knytte mennesker, tid og sted sammen på nytt. Selv om teatret har mye felles med ritualet, stiller oppgaven spørsmålet om ikke et ritualteoretisk perspektiv står i fare for å fokusere på det repetitive og formelle på bekostning av det kreative og spontane, og foreslår at en heller skal se på de historiske spillene som refleksive rom for bearbeiding av sosial endring. I konklusjonen hevder jeg at det historiske spillet er overføringsmekanisme for historisk kunnskap, arena for produksjon av lokal identitet, rituallignende aktivitet for produksjon av lokaliserte subjekter, et sosialt rom for personlig meningsskapende arbeid, og ikke minst en reaksjon på et felles opplevet meningstap. Spillet bringer mening tilbake inn i det offentlige rom og kan ses som et uttrykk for at livsverden slår tilbake mot systemenes kolonisering.