Abstract
Hovedoppgaven Vev i Andes. Mennesker, klær og mønstre i et urbefolknings-samfunn i Peru tar utgangspunkt i tekstile praksiser i Tambulla, provinsen Cotabambas, fylket Apurimac. Befolkningen i naturalhusholdningssamfunnet som ligger 4000 m.o.h., livnærer seg på potetdyrking og dyrehold. Animalske fibere fra lama, alpakka og sau er et av de mest tilgjengelige materialer og anvendes til en rekke formål som klær, bærekleder, jaktslynger, ulltepper, poser og sekker til poteter m.m. Jordbruksårets rytmer gir perioder med mye arbeid og perioder med lite arbeid hvor alle i samfunnet kan holde på med tekstilproduksjon. Alle spinner garn på håndteinen. Menn strikker luer og lager kasteslynger til jakt. Kvinner vever belter (chumpi), bærekleder (lliklla), kokavesker (ch uspa) og ponchoer på lendevever. Mest interessert er veverne i å veve mønsterdekorerte belter. Vevnadene er fullstendig dekket av små motiv og mønsterborder i rene sterke kontrastfarger. De er vevd i en tynn og fin kvalitet i en meget tidkrevende teknikk. I hovedoppgaven har jeg ønsket å besvare hvorfor kvinnene vier så mye tid til å veve disse mønsterdekorerte beltene. I svaret har jeg sett på hvordan de økologiske, samfunnsmessige og kosmologiske forhold ligger godt til rette for den håndverksmessige tekstilproduksjon. Å veve mønstervev er nært knyttet til det å være kvinne i mange andessamfunn. Gjennom vevnader viser kvinner sin kunnskap, intelligens, håndverksmessig dyktighet og utøver handlekraft (agency) slik det blir forstått i en andinsk virkelighet. Å veve mønstervev er en fengslende prosess for veveren. Mønstervevnadene er viktige i samhandling mellom kvinner og i sosiale relasjoner mellom kvinner og menn.