Nye mødre : en antropologisk analyse av paradokser i norsk moderskap

Abstract

Avhandlingen bygger på et feltarbeid i sentrumsnære bydeler i Oslo, og følger noen kvinner tilhørende en ”ny” akademisk middelklasse på vei inn i moderskapet. De gravide kvinnene er rundt tretti år som førstegangsfødende, og deres kontroll med reproduksjonen gjør at de får barn når det passer, når alt annet er på plass; jobben, leiligheten og det stabile parforholdet. Med utgangspunkt i ulike antropologiske og psykoanalytiske personforståelser; ”vestlig” vs. ikke-”vestlig”, moderne vs. postmoderne, diskuteres paradokser knyttet til kvinnelighet og moderskap. Før svangerskap og fødsel relaterer informantene kvinnelighet til verdier som avgrensethet, kontroll, autonomi og yrkesutøvelse i en offentlig sfære. Moderskapet, på sin side, synes for informantene å handle om åpenhet, ”natur”, symbiotiske relasjoner og morsutøvelse i en privat sfære. Oppgaven diskuterer de ”nye” mødrenes forhandlinger rundt de ulike diskursene, i deres vekselvise motstand og omfavnelse av moderskapet som institusjon og som subjektiv erfaring. Med et historisk perspektiv belyses 1900-tallets skiftede betingelser for moderskapet og endrede syn på hva et barn er, i den etnografiske regionen Norden. Paradoksene i norsk moderskap kommer dermed til syne både i en sammenlikning langs en historisk akse, og ved en sammenlikning av ulike diskurser om hva en ”kvinne” er og hva som kjennetegner en ”god mor”.