"Lo atamos con alambre" : et studie blant Buenos Aires' middelklasseborgere og deres håndtering av krisen i 2001

Abstract

Oppgaven er resultatet av et feltarbeid utført i Buenos Aires våren 2005. Det var da cirka tre år siden Argentinas økonomiske kollaps. Den økonomiske krisen rammet store deler av befolkningen, men det hevdes at middelkassen er det segmentet som led de største økonomiske tapene (Minujin og Anguita 2004). Det er denne hendelsen som danner bakteppet for oppgaven. Studiet er utført blant middelklassefamilier i Buenos Aires, med fokus på hvordan de ble rammet av krisen, og hvilke håndteringsmuligheter og strategier de benyttet seg av i kampen mot en nedadgående mobilitet. Det blir foretatt en sammenligning med Kathrine Newmans studie av nedadgående mobilitet blant middelklassefamilier i Nord-Amerika på 1980-tallet, for å få frem det særegne ved det argentinske tilfellet. Videre i oppgaven blir Bourdieus kapitalbegreper tatt i bruk, for å synliggjøre hvilken betydning familiens ressurser får for deres håndteringsmuligheter av en nedadgående økonomisk situasjon. Det blir vist hvordan familiene, til tross for ulik ressurser, benytter seg av de samme strategiene for å forbedre sin økonomiske situasjon. Selv om krisen har hatt og fremdeles har en innvirkning på deres hverdagsliv, så viste det seg å være et ”stille-tema”. Ved å benytte teorier som tilnærmer seg fenomener som er handlingspreget, eller inkorporerte, kommer det frem en sammenheng mellom deres håndteringsmåte av krisen, og det faktum at krisen og dens innvirkning er et ytterst sjeldent tema. I denne argumentasjonen blir Paul Connertons teori (1989) om vanehukommelse presentert som det overordnede teoretiske perspektivet, for å kunne forstå middelklassefamilienes håndtering av krisen. Det blir argumentert for at krisens innvirkning på deres liv til en viss grad er inkorporert praksis, og at den derfor ikke kommer til utrykk verbalt, men blir uttrykt gjennom handlinger.