Asylmottaket : landlig beliggende 65-roms, med utsikt til samfunnet

Abstract

Asylmottakene i Norge framstår i første rekke som bosteder for asylsøkere. I oppgaven ønsker jeg å vise at asylmottakene også kan betraktes som samfunnsinstitusjoner i Norge. Asylmottakene er et av utlendingsforvaltningens verktøy, og de er institusjoner som befinner seg i lokalsamfunn. Jeg viser i oppgaven hvordan ulike forventninger til asylmottakene framstår som krav til drift og faktiske arbeidsoppgaver i institusjonen.

Tidlig i oppgaven presenterer jeg hvordan den norske asylpolitikken må forstås som deltaker i det internasjonale politiske landskapet, og hvordan dette kan forstyrre nasjonalstatens grunnleggende ideer om homogenitet og suverenitet. Nasjonalstatens avhengighet av en enhetlig befolkning kan oppfattes som truet av innvandring. I asylmottakene legges det vekt på informasjon om det norske samfunnet og dets verdigrunnlag. Jeg trekker dette fram som et forsøk på å begrense forstyrrelsen av nasjonen. I henhold til suverenitetsprinsippet, er det nødvendig for staten å vise en form for kontroll ovenfor de som enda ikke har rett til statens beskyttelse. I oppgaven trekker jeg fram hvordan staten omtaler asylmottakene som hensiktsmessige for å unngå at asylsøkere blir knyttet til samfunnet i for stor grad.

I oppgavens kapittel fire og fem viser jeg hvordan målsetningene for, og kravene til, mottaksdrift utgjør et dilemma for mottaksansatte. Jeg illustrerer også hvordan tilværelsen i asylmottaket framstår for beboerne i mottak, gjennom deres forklaringer og mine observasjoner av hendelser.

En gjentakende konklusjon fra tidligere forskning om asylmottak, er vekt på passivitet og sosialisering til en rolle som klienter. I oppgaven trekker også jeg slike linjer, samtidig som jeg trekker fram at ansatte i mottak er opptatt av (og med) å bistå beboerne til deltakelse i samfunnet, og anser dette som sine primære arbeidsoppgaver.