Normalisering og hjemliggjøring i en offentlig omsorgsinstitusjon : en studie av personalets omsorgsarbeid og arbeidssituasjon i en omsorgsbolig for utviklingshemmede

Abstract

Temaet for avhandlingen er personalets offentlige omsorgsarbeid i en omsorgsbolig for utviklingshemmede i Norge. Utgangspunktet for studien er et datamateriale jeg har framskaffet ved hjelp av deltakende observasjon og intervjuer med ansatte. Det overordnede fokus er rettet mot å analysere boligpersonalets arbeidssituasjon og arbeidsutførelse i forhold til de idealene og politiske målsetningene som lå til grunn for ”HVPU-reformen” på 1990-tallet. Sentrale begreper i analysen er ”normalisering” og ”hjemliggjøring”. I forlengelsen av et fokus på hvordan de ansatte tolker og forsøker å iverksette målene som er satt, undersøker jeg hvordan disse idealene påvirker omsorgsarbeidets karakter, omsorgsarbeidernes selvpresentasjon og de relasjoner som utvikler seg mellom ansatte og beboere i omsorgsinstitusjonen. Ifølge min analyse eksisterer visse ideelle forventninger som ikke kan innfris, og misforholdet mellom målsetninger og hva som er realiserbart innebærer noen dilemmaer for omsorgsutøverne som skal sette styringsidealene ut i praksis. En viktig årsak er at omsorgsboligen er et hjem som også er en offentlig omsorgsinstitusjon. I kontekst av en offentlig omsorgsbolig blir avvik fra idealet spesielt synlige og problematiske, på grunn av offentlig innsyn og de ulike instansene som har interesse av at bolighjemmet fremstår i henhold til idealene. Situasjonen gir seg utslag i at bolighjemmet blir mer ”normalt” enn ”normale” hjem. Denne ”hypernormaliteten” er betegnende for omsorgsboligen som hjem og arbeidsplass. Analysen viser også andre implikasjoner av at en hjemlig omsorgsmodell skal implementeres innenfor rammene av en offentlig omsorgsinstitusjon. Offentlig omsorgsutøvelse innebærer blant annet en bestemt rollefordeling mellom personal og klienter. Personalets tildelte oppgaver og autoritet gir de ansatte et overtak i relasjonen som utgjør et grunnleggende premiss for all samhandling med beboerne. Imidlertid viser mitt materiale at dette maktforholdet blir underkommunisert av de ansatte i omsorgsboligen, noe jeg tolker som utslag av at de verken finner sin rolle forenlig med kravet om å behandle de utviklingshemmede som voksne, likeverdige individer, eller med oppgaven som består i å gjøre boligen hjemlig. Materialet indikerer generelt at omsorgsboliger for utviklingshemmede utgjør et motsetningsfylt samhandlingsfelt, slik de ansatte selv opplever det. Et forhold i denne sammenheng gjelder ivaretakelse av privatliv innenfor rammene av en omsorgsinstitusjon hvor offentlig ansatt tjenestepersonell konstant er til stede og regisserer hjemmetilværelsen. Et annet forhold som ser ut til å gjøre arbeidet dilemmafylt, er idealet om hjemlighet/nærhet på den ene siden, og kravet til personalet om å utvise profesjonell distanse på den andre. Som følge av hjemliggjøringsmålsetningen og av at arbeidsplassen befinner seg hjemme hos de utviklingshemmede, aktualiseres normer for atferd i ”den private sfære” i boligpersonalets arbeidssituasjon. Uten at det er sikkert at de ansatte føler seg tilknyttet som en familie, forsøker de å realisere en ”familiemodell”, noe som kan innebære at de får vanskeligheter med å kategorisere det lønnede, profesjonelle og formelt administrerte omsorgsarbeidet.