| dc.description.abstract | I oppgaven analyserer jeg latviske russeres identitetsforvaltning etter Latvias frigjøring i 1991 på et makro- og mikronivå. På makronivået ser jeg på hvilke rammer staten definerer for den russiske identitet, og hvordan disse rammene oppleves av latviske russere på en mikronivå. Jeg ser også på hvordan lativiske russere klassifiseres av den latviske etnisitetsgruppen, og hvilke identiteter russerne selv tilskriver seg i dagens Latvia.
Latvias historie er preget av en veksling mellom overherredømme og styring utenfra, og selvstendighet der den latviske majoriteten styrte selv. Siste syklus i denne historien startet med Sovjetunionens okkupasjon av Latvia i 1940, og gikk inn i sin siste fase ved frigjøringen av Latvia i 1991. Problemstillingenen jeg diskuteter i min oppgave har sitt opphav nettopp i denne siste syklen. I okkupasjonstiden gjennomførte det kommunistiske styret i Sovjetunionen en bevisst politikk for å vanne ut den latviske etnisiteten. Politikken var på mange måter vellykket ved at andelen av Latvias befolkning som var etniske latviere sank kontnuerlig fra 1940 til 1991. Det er en reversering av denne politikken, som startet i 1991, som nå skaper problemer for etniske russere i Latvia.
Denne reverseringspolitikken har materialisert seg gjennom mange lover, men spesielt inngripende i russeres hverdag er de lovene som kalles ”naturaliseringsloven” og ”skolereformen av russiske skoler”.
Naturaliseringsprosessen er et lovsett som ble innført av den lativske staten for å gi russere mulighet til å oppnå statsborgerskap i det latviske samfunnet, samt å sikre russernes lojalitet til Latvia. Gjennom denne prosessen skal de russiske borgerne oppleve en større sammensmeltning med den latviske etnisitetsgruppen og deres kultur.
Skolerformen har pålagt russiske skoler til en gradvis overgang til latvisk som undervisningsspråk, og dermed sikre et felles pensum for undervisning i latviske og russiske skoler.
For å få et bedre grunnlag for å analysere problemstillingen min har jeg forsøkt å sette de enkelte delene inn i et teoretisk rammerverk. For å se på det konstruktivistiske aspektet ved russeres identitet, med fokus på grensesetting, bruker jeg teorien til F. Barth. Jeg bruker teorien for å kaste lys over hvordan den latviske staten setter grenser for russeres identitet, og hvordan de selv konstruere grensene sine mot den andre store etnisitetsgruppen, latviere. Jeg analyserer nasjonalstatens minoritetspolitikk i forhold til russere med spesiell vekt på statsborgerskapsspørsmål og skolereformer av russiske skoler. Jeg har brukt etnisistes- og nasjonalismeteorier fra mange antropologer, blant annet H. Eidheim, T. H. Eriksen, D. Handelman, E. Goffman, Appadurai, Commaroff for å finne svarene på min problemstilling.
Under feltarbeidet i Latvia hadde jeg informanter fra begge etniske grupper, og fra både Valka og Seda. Valka og Seda er to latviske byer, den ene med overvekt av etninske latviere, den andre med overvekt av etniske russere. Dette var et bevisst valg for å få størst mulig variasjon i informantmassen. I tillegg til hovedinformanter hadde jeg også engangsinformanter, bekjente og venner som jeg brukte som informasjonskilder. Jeg brukte den deltagende observasjon som hovedmetode for å skaffe meg de nødvendige data. I tillegg til dette foretok jeg enkelte intervjuer med informantene, fulgte med på mediadiskusjoner og intuektuelles utsagn om etniske relasjoner mellom latviere og russere. Hovedvekten av datagrunnlaget for oppgaven stammer fra informansamtalene. Jeg bruker ord, uttrykk og begreper informantene ga meg for å kartlegge bevisste og ubevisste grensesettinger mellom den latviske stat og russere, og mellom etninske laviere, dvs vanlige borgere, og russere. Jeg bruker også utsagnene til å kartlegge hvordan latviske russere oppfatter naturaliseringsprossen og skolereformen. Typiske utsagn mine informanter brukte for å beskrive disse grensene og lovene var, deling mellom"oss" og "dem", "ydmykende", "stigmatiserende", "utrettferdig" osv. Spesielt skolereformen aktiviserte deres gruppeidentitet, og informantene uttrykte sine meninger ved hjelp av krigsbegreper som for eksempel "selvforsvar", "våpen", "kamp", "styrke" osv. Til slutt i oppgaven ser jeg på russeres selvpresentasjon via latviere og latvieres stereotyper om russere.
Naturaliseringsprosessen og skolereformen kan tolkes som ett av flere skritt mot tilnærming til Vesten. EU og NATO-medlemskap er andre skritt i denne retningen. En av grunnene til at den etniske debatten har fått så stor plass i det latviske samfunnet kan være at den største minoriteten, russerne, har mange av de ytre kjennetegnene som kjennetegnet okkupasjonsstyrkene og ”herrefolket” i sovjettiden. Latviske myndigheters ønske om å naturalisere og integrere russere er derfor muligens sterkere på grunn av den konstante påminnelsen og koblingen til tiden med undertrykkelse. | nor |