Iranske elitefeminister og den røde linje

Abstract

Elitefeminister tar i bruk ulike strategier for å endre kvinners sosiale og politiske situasjon i den Islamske Republikken Iran. Gjennom uformelle nettverk og med tidsskrifter som arena samarbeider religiøse og sekulære feminister aktivt om å introdusere sensitive temaer i den offentlige sfæren, før krav om økte rettigheter uttrykkes. Slik skapes demokratiske rom i et autoritært, teokratisk regime. Grensen for ytringsfrihet, konseptualisert ved metaforen den røde linje, former og blir formet av feministenes strategier. De ulike sanksjonene medieaktører utsettes for når de krysser/beveger den røde linje sier noe om hvor denne grensen for ytringsfrihet til enhver tid går og hva som er konsekvensene av å ytre. Å krysse den røde linje regnes som brudd på islamske prinsipper, men det finnes ingen fast definisjon på hva dette nøyaktig innebærer. Metaforens store tolkningspotensiale er både en fordel i forhold til spillerom og en ulempe i forhold til rettssikkerhet. Myndighetenes vilkårlige sensur i etterkant av brudd på «islamske prinsipper» knebler opposisjonelle stemmer, og impliserer nødvendigheten av erfaringsbasert kunnskap og politiske argumenter kledd i religiøs og kulturell retorikk. Den røde linje fungerer som en indikator på feministenes situering og på deres visjon om politisk og kulturell endring. Gjennom å se på unges motstandspraksiser i det offentlige rom i Teheran, belyses sammenhengen mellom elitefeministenes og den post-revolusjonære generasjonens arenaer for overskridelse av den kulturelle og den politiske røde linje. Sammen bidrar deres handlinger og ytringer til at et sivilt samfunn sakte, men sikkert vokser fram i Iran.