| dc.description.abstract | De siste tretti årene har det kommet argentinske innvandrere til Spania av politiske, økonomiske og andre grunner. I desember 2001 hadde Argentina en stor økonomisk krise, og i løpet av de siste årene har en bølge av argentinere emigrert, blant annet til Madrid. Der har de få sosiale, kulturelle og politiske møtesteder, og argentinere har siden 1980-tallet feilet flere ganger i å konstruere formelle institusjoner. Mange av mine informanter uttrykker at de sjelden pleier å omgås andre argentinere, og at argentinere aldri klarer å etablere noe i fellesskap.
I denne avhandlingen forsøker jeg å forstå den svake organiseringen til argentinske innvandrere i Madrid ved å studere deres selvdefinisjoner og identitet. Jeg viser hvordan de har et ambivalent, nostalgisk og sårbart forhold til historien, og hvordan de selv begrunner en svak nasjonalfølelse ved å fremheve individualismen og det kulturelle mangfoldet som de europeiske innvandrerne brakte med seg til Argentina for hundre år siden. Også militærdiktaturet fra 1976 til 1983 opplevde mange som splittende på befolkningen, og denne perioden, i tillegg til dagens vanskelige situasjon i Argentina, kommer til uttrykk i følelser som stress, avmakt, politisk mistillit og uforutsigbarhet, noe som jeg analyserer ved bruk av Durkheims begrep anomi . Slike følelser kan imidlertid ha både individuelle og kollektive uttrykksformer.
Mange argentinere uttrykker en kollektiv identifikasjon med en europeisk bakgrunn, og ønsker i størst mulig grad å assimileres i det spanske samfunnet. EU og Spanias definisjon på opprinnelse og tilhørighet oppleves av mange argentinere som misvisende og urettferdig. Denne studien fremhever det prosessuelle og ikke-konsensuelle ved grenseprosesser og kategorisering.
Casa Argentina var en liten assosiasjon etablert av en liten gruppe argentinere i Madrid, som fikk sitt eget lokale etter subsidiering fra bystyret. Jeg fulgte Casa Argentina i dets organiseringsprosess og forsøk på å skape en fellesskapsfølelse blant argentinere i Madrid. De sentrale personene i organisasjonen, de jeg omtaler som pågangspersonene , har et sosialt, kulturelt og politisk prosjekt. Jeg viser hvordan Casa Argentina forsøker å være et rom for analyse og identitetsdiskurs, der traumatiske minner kommuniseres under et sosialt rammeverk, og hvordan en kollektiv identitet synliggjøres i ulike kontekster og ved bruk av kulturelle symboler. Den politiske visjonen til Casa Argentina innebærer forhandlinger med spanske instanser om rettigheter til oppholdstillatelse, statsborgerskap og arbeid, blant annet ved å referere til historiske bilaterale avtaler mellom de to landene.
Denne studien viser hvordan man ved å analysere både strukturelle, kognitive, prosessuelle og kontekstuelle aspekt unngår å ta en kollektiv identitet for gitt. En kollektiv identitet er konstruert og bygger på individers kontinuerlige fortolkninger og samhandlinger, og innebærer ofte motsetninger og uenighet. | nor |