| dc.description.abstract | "I endringens tegn" er en studie av diskurser i den interessepolitiske døvebevegelsen. Prosjektet "Døves tilgang til og bruk av informasjon" utgjør den empiriske basis for oppgaven. Prosjektet hadde som grunnantakelse at døves manglende tilgang til auditiv informasjon medfører at døves demokratiske rettigheter blir krenket, og at det var behov for å dokumentere forholdene.
Oppgaven ser på hvordan døvebevegelsen i kampen for å bedre døves tilgang til informasjon tar i bruk og deltar i de diskurser den som aktør i norsk politisk offentlighet har til rådighet og er konstituert innenfor. Disse diskursene er identifisert ved tre dikotomier, normalitet/avvik, likhet/ulikhet og oss/de andre. De tre dikotomiene utgjør tre binære hierarkier, der de privilegerte polene konstitueres av sin relasjon til de underordnede polene. Diskursene forstås samtidig som intertekstuelle, ved at de forholder seg til hverandre både synkront og diakront.
Gjennom en normativ normalitets- og avviksdiskurs, er døve blitt definert som funksjonshemmede eller avvikere. Selv om døve barn tidlig blir møtt som avvikere både av sine egne foreldre og av leger, gjør de ikke nødvendigvis denne forståelsen til sin. De transformerer både forståelser av lyd og ideer om avvik og utfordrer etablerte forståelser av 'normalitet' og 'avvik'. Samtidig skjer det gjennom normalitets- og avviksdiskursen en eksklusjon av døve fra 'normaliteten' som danner grunnlag for døvebevegelsens deltakelse i en materiell likhets- og ulikhetsdiskurs. Konsekvensene av døves manglende tilgang til informasjon gjøres her til et kollektivt samfunnsproblem. Det argumenteres for at staten og andre offentlige aktører må løse disse problemene gjennom materielle og politiske tiltak som for eksempel økt teksting av TV-programmer. I begge disse diskursene brukes begrepet 'hørende' jevnlig for å benevne de andre, og døveforbundet kan også forstås som en type etnisk korporasjon for en medlemsmasse som i stor grad definerer seg selv som medlemmer av en språklig minoritet. I en identitetsbasert oss og de andre-diskurs understrekes forskjellene mellom oss døve og de andre hørende, men tilstedeværelsen av de andre er essensiell for den retorikk som føres. Ved å delta i en slik diskurs, etablerer døvebevegelsen i tillegg et dikotomisk og komplementarisk forhold mellom døve og hørende.
Døvebevegelsen forstås som et diskursivt spille-rom, der aktørene spiller med disponible diskurser og figurerte verdener i sin argumentasjon for bedre tilgang til informasjon for døve. Ved å etablere politiske og ideologiske visjoner for fremtiden, trekker den veksler på etablerte diskurser og aktiviteter, men lar også aktørene se seg selv et annet sted enn i den umiddelbare nåtid. På denne måten kan døvebevegelsen også bidra til medlemmenes identitetskonstruksjon.
Teorier om figurerte verdener (Holland, Skinner Lachicotte & Cain), språklige metaforer (Kronenfeld og Lakoff & Johnson) og kritisk diskursanalyse (Wodak og Fairclough) står sentralt i analysen. | nor |