Berbias døtre : det kvinnelige identitetsprosjektet i den berbiske diaspora i Paris

Abstract

Oppgaven drøfter forholdet mellom diasporanasjonalisme og identitetsutforming blant unge berbiske kvinner i Frankrike. Feltarbeidet som ligger til grunn for studien ble gjort i Paris over en periode på åtte måneder, blant kvinner som var studenter ved et berbisk universitetsinstitutt og engasjerte i en berbisk diasporabevegelse. Kvinnene kom opprinnelig fra Kabylia, et berbisk fjellområde i Algerie. Noen hadde nettopp emigrert fra Kabylia, andre hadde vokst opp i Frankrike. Til tross for ulik bakgrunn, uttrykte de et felles engasjement i kampen for institusjonell anerkjennelse av berbisk språk og kultur i et arabiskdefinert Algerie, og for å oppnå en opplevelse av tilhørighet og verdighet som berbere i Frankrike.

Kvinnenes engasjement blir i oppgaven drøftet som en protest mot den stereotypisering, kategorisering og marginalisering berbere som gruppe har vært gjenstand for som kulturell minoritet i Algerie og som innvandrere i Frankrike. Deres engasjement blir videre drøftet som et prosjekt for å utforme en moderne, berbisk kvinneidentitet. De femten kvinnene som ble mine informanter var høyt utdannede og moderne, kritiske til det de oppfattet som patriarkalske berbiske kulturtrekk, men samtidig engasjerte i å opprettholde og videreføre en kollektiv berbisk identitet. Kvinnene forholdt seg imidlertid til ulike forståelser av hva som var kjernen i en berbisk identitet: I familien stod æresbegrepet sentralt, mens modernitet, autonomi og motstand ble fremhevet i diasporamiljøet. Kryssende forventninger og krav ble stilt til dem på ulike arenaer. Oppgaven drøfter hvordan kvinnene selektivt forholdt seg til ulike deler av det de oppfattet som berbisk kultur. Gjennom en refleksiv og intellektuell tilnærming til sin kulturelle bakgrunn forsøkte de å utforme en berbisk kvinneidentitet på en ny, selvbevisst måte.

Oppgaven viser at diaspora gir betydelig rom for fleksibel identitetstilknytning. Kvinnene som innenfor en nasjonalistisk retorikk var forventet å representere nasjonens kontinuitet, fortolket og tok i bruk kollektive narrativer og tradisjoner på kreative måter for å forene ulike tilhørigheter og oppnå frihet til å gå egne veier.