| dc.description.abstract | I kystkommunen Vega på Helgeland i Nord-Norge, ønsker statlige myndigheter å verne fraflyttede utvær og tilliggende havoverflate gjennom en verneplan. Hvorfor oppfattes Kystverneplanen som en negativ inngripen i lokalsamfunnet? Hvordan kan jeg hevde at den skaper motstand, og til og med konflikt? Gjennom "relasjonelle" perspektiver, som diskurs, "betydningsfulle andre" og makt/motstand/konflikt, utdyper jeg saken sett fra lokalbefolkningens synsvinkel.
En politisk ønsket utvikling etter Annen Verdenskrig tvang befolkningen i Nord-Norge til spesialisering av næringene og mer sentralisert bosetting. Utværfolket i Vega, øyværingan, opplevde til og med total avfolking av øyene som forfedrene hadde bosatt seg på. Velstands-økning og sosial trygghet har i det lange løp ikke vært nok: En stadig minkende frihet i forhold til bruk av nære naturressurser, kombinert med stor statsavhengighet, skaper usikkerhet og misnøye allerede før Kystverneplanen introduseres.
Planen oppfattes som misforstått lokalt, og fiskeri-interessene har fått definere kommunens stillingstagen mot Kystverneplanen. Lokalsamfunnet er imidlertid ikke så homogent som de ivrigste motstanderne vil ha det til. Jeg presenterer andre lokale miljø/vernerelaterte saker sammen med Kystverneplanen, fordi inntrykket er at myndighetan på flere områder opptrer kritikkverdig. Jeg gjennomgår videre den ideologiske bakgrunnen for miljøbevegelsen, en tankegang som kommer fra en annen virkelighet. Videre anvender forvaltningen natur-vitenskap som eneste kunnskapsbasis.
Myndighetans praksis og deres kunnskapssyn står i direkte opposisjon til lokalbefolkningens virkelighetsforståelse. De reagerer gjennom en motdiskurs hvor de snakker om forvaltningen gjennom å vri på vernebegrepet. I tillegg innehar lokalsamfunnet en uvurderlig ressurs i en pågående involvering med omgivelsene. Befolkningen i Vega mobiliserer mot Kystverne-planen gjennom å aktivt reappropriere ærfugltradisjonen som en lokal tradisjon. Jeg behandler ærfuglen som et symbol og som en alliert, i tider hvor lokalsamfunnet oppleves å være truet; og der staten tidligere var en alliert, sees den i økende grad nå som en fiende. Jeg oppsummerer ved å diskutere lokal deltagelse, gjennom henvisning til internasjonale erklæringer og forskning på området. Den tydeligste konklusjonen etter avhandlingen er konsentrert: Lokalsamfunnets involvering med omgivelsene er en ressurs. | nor |