Kall og byråkrati : omsorgsideologier og omsorgspraksiser blant sykepleiere

Abstract

I denne teksten rettes et kritisk søkelys på omsorgsteoriene i sykepleie, og de konsekvenser vektleggingen av denne type teori under utdannelsen får for sykepleiernes syn på seg selv som yrkesutøvere. Teksten bygger på flere type data, som deltagende observasjon og intervjuer ved en sykehusavdeling, sykepleielitteratur og historisk materiale. Sykepleieteorienes omsorgsideal står på mange måter i sterk kontrast til de verdiene som preger moderne sykehusdrift. Ved dagens sykehus er effektivitet og økonomiske hensyn, uttrykt bl.a. gjennom objektive størrelser som DRG - og ISF viktige styringsinstrumenter for virksomheten. Sykepleieteorienes sterke omsorgsfokusering sees som en motreaksjon mot denne type rasjonalitet - en motreaksjon som søker støtte i revitalisering av tradisjonelle "kvinnelige" sykepleieverdier. Sykepleierne sammenliknes med småbønder i Latin-Amerika for å forklare hvorfor denne strategien som i utgangspunktet hadde til hensikt å frigjøre og selvstendiggjøre sykepleiefaget, isteden ser ut til å ha skapt større avstand mellom sykepleierne og de som styrer sykehusene. Teoriene ser også ut til å forsterke opplevelsene av dillemma mellom hensynet til pasienten og krav om effektivitet i organisasjonen. Dette fordi de appellerer til den enkelte sykepleiers moralske personlige ansvarlig og i liten grad fokuserer på kontekstuelle forhold som knapphet på resurser, styringssystemer og maktrelasjoner. I disse dilemmasituasjonene ser det ut til at sykepleierne kompenserer for manglende "varme" og intimitet i systemet ved å intensivere sin egen arbeidsinnsats. Denne "bufferreaksjonen" gjør det mulig for sykehusledelsen å presse effektiviteten maksimalt.