| dc.description.abstract | Denne avhandlingen er et resultat av flere års kontakt med, og oppfølging av, ei gruppe vietnamesiske flyktninger fra et felles møtepunkt i transittleiren PRPC på Filippinene til ankomsten til Norge, og gjennom deres tre første år her. Fokus settes på hvordan informantene håndterer ulike utfordringer, m.a.o. hvilke mestringsstrategier de tar i bruk, hvordan de fortolker nye erfaringer, og hvorledes de opplever seg selv og sin situasjon i ulike faser.
Med utgangspunkt i deres ulike bakgrunn fra Vietnam utforsker jeg hvorvidt variabler som kjønn, alder, sosioøkonomisk bakgrunn, etnisk og religiøs tilhørighet og by-land-dikotomien virker styrende på deres erfaringer fra krigen, tida etter 1975, for fluktbeslutningen, og for håndtering av leiropphold og ulike sider ved eksiltilværelsen. Mine funn viser klart at hvem de var i Vietnam er med på å farge deres ambisjonsnivå, selvopplevelse og prioriteringer både før, under og etter flukten.
Med "reisen" som metafor søker jeg å anskueliggjøre deres bevegelse, ja, sprang, i tid, rom og tegn. Deres reiser er karakterisert ved ulike faser og markerte brudd. Hva må informantene gripe for å erobre det norske språket som system, og i videre forstand? Hvordan skaper de mening i fundamentalt annerledes erfaringer? Jeg utforsker interetniske samhandlingssituasjoner på to arenaer, henholdsvis i klasserommet og på flyktningkontoret. Hva kjennetegner elev-lærer-relasjonen i Vietnam og i Norge m.h.t. rolleatferd og samhandlingsstil? Hva kjennetegner saksbehandler-flyktning-relasjonen på et offentlig kontor i Norge sammenlignet med samhandlingssituasjoner på et offentlig kontor i Vietnam? Eksempler på kommunikasjonssituasjoner viser store kontraster m.h.t de regler som styrer samhandlingen.
Informantene må også forholde seg til en ny kategori, den profesjonelle hjelperen, på flyktningkontoret. De søker å oversette fra egne kategorier i et forsøk på å skape mening. Dersom disse ikke overlapper, vil de lete i sitt kunnskapslager for å finne noe som ligner. Det er en fellesmenneskelig drivkraft å søke å skape mening i de erfaringene en gjør seg. Ofte byr ikke dette på store problemer, da vi eksponeres for erfaringer som er like eller ligner på tidligere erfaringer, slik at vi kan hente fram de relevante skjemaene. Det handler om å fortolke og oversette. Teoretiske innfallsvinkler jeg har sett disse spørsmålene i lys av, spenner fra skjemateori, via Fiskes hypotese om de fire grunnleggende relasjonsmodellene, til lingvistiske tegnmodeller og embodiment. Utgangspunktet er både kognitivt og relasjonelt. Vi bærer med oss skjemaene, modellene, som styrer konvensjonell atferd, og som stort sett tas for gitt innenfor ei gruppe. Men det er i det relasjonelle, sosiale, vi møter og forstår verden. Selv om det er snakk om dypt pregede skjemaer, kan ny erfaring føre til en modifisering av egne modeller. I bunnen ligger en forståelse av sosialiteten som en medfødt kapasitet. Fiske går et skritt videre idet han også betrakter spesifikke relasjonsmodeller som universelle. Uten å ta stilling til modellenes universalitet, finner jeg det svært fruktbart å anvende dette perspektivet på mitt materiale. De fire relasjonsmodellene er "Communal Sharing", "Authority Ranking", "Equality Matching" og "Market Prizing". Ved å identifisere ulike relasjonsmodeller som blandes og brukes på ulike måter i vietnamesiske og norske kontekster kan oversettelsesprosessen anskueliggjøres. Når informantene henter fram sitt vietnamesiske "være-elev-skjema", erfarer de at dette ikke uten videre kan oversettes til norske forhold. Den konfucianske tradisjonen, som er strengt hierarkisk, utgjør en sentral del av vietnamesiske basisforestillinger. Det er både en politisk filosofi og en praktisk morallære som angir atferdsregler for ulike relasjonstyper. De fem sentrale relasjonene i samfunnet er alle hierarkiske med unntak av vennskapsrelasjonen. I kontrast til denne rigide samfunnmodellen forefinnes også et fleksibelt, åpent og likeverdig system. Buddhismen, som også har dype røtter i vietnamesisk tradisjon, representerer slike verdier. Vietnameserne har m.a.o. også kompetanse for egalitet. I det norske samfunnet er store samhandlingsfelt preget av egalitet. Er det slik at mye av vår samhandling ligner på vietnamesiske vennskapsrelasjoner? Lærerens kameratslige tone kan invitere til en slik fortolkning. Likevel ser de fleste etter hvert at det heller ikke forholder seg slik.
Jeg ser videre på den norske mottakskommunen, og stiller spørsmålet om små og store steder appellerer til ulike sider ved informantenes relasjonskompetanse. I Storby kan den vietnamesiske omsettes med hell, mens det kan ligge til rette for "communitas" på små steder. Mine funn viser imidlertid at "smått ikke alltid er godt", men at kombinasjonen tette samfunn og et velfungerende mottaksapparat synes å skape gode betingelser i så måte. Informantenes erfaringer fra ulike kommuner viser imidlertid at tjenestetilbudet er svært ujevnt, også grunnet mangelen på minstestandarder og veiledende rammer i dette arbeidet.
Jeg ser også på aspekter ved kroppsspråket, næremere bestemt "smilet" og "blikket". Slike uttrykk kan fortolkes ulikt. Gjennom mine spørreundersøkelser på flyktningkontorene kom det fram at flere flyktningarbeidere opplevde "smilet" både som det mest tiltalende og det mest problematiske ved vietnamesisk væremåte. Fordi vietnamesernes register er noe annerledes enn det norske i så måte, kunne dette føre til brudd i kommunikasjonen på flyktningkontoret. Vietnameseren kunne f.eks, smile når han ikke forsto, istedenfor å tilkjennegi dette, slik at den norske kommunikasjonspartneren kunne forklare eller gjenta. Smilet og blikket er ladet med mening. I et lingvistisk tegnperspektiv er slike uttrykk eksempler på tegn idet de får mening ut fra de enigheter som er etablert rundt dem. I et bredere perspektiv kan slike uttrykk sees på som kroppslig forankret erfaring, noe en er sosialisert til fra tidlig alder, gjerne på en ordløs måte, ved å imitere. En sosialisering innenfor en strengt hierarkisk modell vil gi føringer for kroppspositur så vel som mimikk, med basis i overordning/underordning knyttet til forhold som alder, rang og kjønn. En sosialisering innenfor en egalitær modell vil også gi føringer for slike kroppspraksiser, men med et annet utfall. | nor |