Det komplekse omsorgsarbeidet : omsorgsprosesser i et sykehjem

Abstract

Flertydighet og kompleksitet er noe som kjennetegner sosialt og kulturelt liv generelt. Dette gjenspeiler seg i de fleste trekk ved sykehjemmet. Det er preget av ambivalens og motsetninger som er vanskelig forenlige. Dette medfører at det aldri er helt klart hvilke premisser som ligger til grunn for den samhandlingen som foregår. Empirien er hentet ut fra en avdeling i et større sykehjem i en norsk by. Fokuset er spesielt rettet mot de to dominerende grupper av mennesker i avdelingen; beboere og pleiere. Relasjonene mellom disse preges av flertydighet og ambivalens på en slik måte at det skaper mange dilemmaer i den daglige samhandlingen.

I forskning omkring omsorg i institusjoner, er konflikten mellom en omsorgsideologi og en bedriftsideologi ofte belyst. Denne konflikten preger også sykehjemmet. Pleieren har en rolle som omsorgsgiver og terapeut. Samtidig skal hun / han forvalte et system hvor mange skal ha hjelp på en gang. Effektivitet og fokus på målbare oppgaver blir viktig for at institusjonens mål skal nås. Pleieren har kontroll over rutinene og makten til å foreta prioriteringer. Dette strider i mot en omsorgsideologi hvor verdier som nærhet, varme og omsorg for "hele mennesket" er sentralt. Pleieren er på samme tid "herre", ansvarlig og "morserstatning". Fokus på det målbare og det fysisk synlige arbeidet kan også sees i sammenheng med det som i denne avhandlingen blir kalt for en "husmorrasjonalitet". Beboeren har ofte andre forventninger en pleieren til det som skal skje. Den eldre har i tillegg liten kontroll over de daglige gjøremålene. De eldres ulike reaksjoner på institusjonstilværelsen medfører forestillinger hos pleieren om den eldre beboer, hvor beboeren blir sammenlignet med et barn som er "uansvarlig", og ikke i stand til å vite sitt eget beste. Grensesetting blir et viktig terapeutisk virkemiddel. Dette bildet av den eldre beboer gjenspeiler det ambivalente forhold til den hjelpeløse eldre som eksisterer i samfunnet. Det henger også sammen med forestillinger omkring kropp, selvkontroll, renhet og urenhet. Sykehjemskonseptet innebærer en tvetydighet i seg selv; det skal være både hjem og institusjon. Verdiene er her motsetningsfylte, noe som igjen preger relasjoner og handlingsvalg. Det hele får en annen vending i forbindelse med dødsfall på avdelingen. Flertydigheten blir forsøkt entydiggjort. Dødsfall er også de hendelser det i størst grad er ritualisert omkring.