Abstract
Oppgaven er en studie av 14 muslimske kvinners skilsmisseinitiativ i Norge. Etter norsk lov har menn og kvinner samme adgang til skilsmisse, og dette utgjør en kontrast til muslimske land, der kvinnen har en snevrere skilsmisseadgang enn menn. Oppgaven viser at selv om kvinnene formelt sett har fått en økt rett til skilsmisse i Norge, vil ulike forhold gjøre at de formelle rettigheter ikke oppfattes som en reelle muligheter. Jeg bruker i oppgaven en rettsantropologisk innfallsvinkel, og knytter informantene opp til eksistensen av plurale normative ordener i Norge.
Oppgaven viser hvordan muslimsk familierett i praksis i Norge kan være med på å begrense kvinnens formelle mulighet til å skille seg. Oppfatningene om at menn kan være polygame, kombinert med synet på mannens ensidige rett til skilsmisse er viktige begrensninger for mine informanter. En del kvinner kommer også under dobbelt press, ved at den norske skilsmissen må kombineres med en muslimsk skilsmisse, en prosess som innebærer vanskeligheter i migrantsituasjonen.
Migrantsituasjonen innebar for mange av mine informanter en svekkelse av mulighetene for å få støtte av sin egen familie i ekteskapskonflikten. Når foreldre bor i en annen verdensdel, og svigerfamilien støttet mannen, hadde kvinnen få forhandlingskort i konflikten. Vissheten om sosial utestenging etter skilsmissen gjør også at mange kvinner synes en skilsmisse vil innebære for store negative konsekvenser. For de av kvinnene som gjennomførte skilsmisse, ble deres tilværelse alene preget av isolasjon og sladder, og jeg tolker utestengingen av skilte kvinner som et tegn på at deres handlinger blir betraktet som skamfulle. Kvinnene blir også ofre for et krav om kulturell lojalitet innad i de respektive migrantgruppene.