| dc.description.abstract | I denne oppgaven tar jeg, som tittelen antyder, for meg holdinger til risiko og konstruksjon av stedsidentitet på Vestmannaeyjar (Island). Øygruppens største, og eneste bebodde, øy Heimaey ble i 1973 rammet av et kraftig vulkanutbrudd som la store deler av øyas bebygde områder under lava. Gjennom dokumentasjon av ulike kollektive og private narrativer viser jeg hvordan denne hendelsen er svært sentral for analyse og forståelse av dagens samfunn. I det første av de empiriske kapitlene tar jeg i kapittel 4 for meg emiske vurderinger av risiko og fare. Blant annet viser jeg at det ikke er et en-til-en forhold mellom eksperters og "vanlige folks" oppfatinger av risiko, og at en klar overvekt av mine informanter mener at et nytt vulkanutbrudd er svært lite sannsynlig. Materialet viser klare drag av fornektelse, og jeg hevder i tråd med de kulturorienterte risikoteoretikerne (bla Douglas og Paine) at dette i utbredt grad er et resultat av kollektive konstruksjoner og sosial form. Kapittelet fungerer hypotesegenererende, og ligger som et utgangspunkt for de påfølgende analysene. I kapittel 5 understreker jeg, gjennom muntlige, litterære og materialiserte narrativer, Heimaey-utbruddets historiske og sosiale betydning. Dette er temaer som utdypes ytterligere gjennom kapittel 6. Særlig viktig i så måte blir å vise hvordan forståelsen av landskap, samt feiringen av den positive og humoristisk fokuserte goslokahátíd (årsdagen for utbruddets slutt), fremstår som avgjørende faktorer i konstitueringen av Vestmannaeyjar som sted. Ved hjelp av Tilleys teorier omkring landskap og sted viser jeg dessuten hvordan hendelsene i 1973 boksavelig talt er blitt sedimentert inn i et landskapsområde. Jeg problematiserer globale trender og turisme, før jeg i kapittel 7 belyser frykt ut fra dagsaktuelle kontekster. Frykt blir diskutert i lys av religion, myter og naturmystikk før jeg i kapittel 8 oppsummerer, konkluderer og samler trådene.
Foruten innbyggernes "nullrisiko-vurderinger" (Paine 2001) er to ting særlig iøynefallende på Vestmannaeyjar. For det første mener jeg det er et svært interessant å se hvordan samfunnet gjennomsyrers av en slående kontrast mellom den bemerkelsesverdige iveren etter å fortelle om 1973-utbruddet, og den like slående vegringen mot å snakke om muligheten for at det faktisk kan skje igjen. For det andre vil jeg vektlegge øyfolkets imponerende evne til å hele tiden vektlegge positive faktorer. Et overveiende fokus er på de morsomme historiene, på at "alt gikk så bra..", på det vakre landskapet og på de fysiske forbedringene lavastrømmen førte med seg. Beskyttelse av det eksisterende verdensbildet blir med andre ord et vesentlig anliggende og en nødvendig strategi for å mestre omgivelsene Vestmannaeyjingene omgir seg med. Mitt sterkeste inntrykk fra mine opphold er at dette er en evne mine informanter innehar til fulle. | nor |