"Jeg skulle gjerne hatt en onkel i Miami" : om betydningen av den nicaraguanske migrasjonen til og fra USA

Abstract

Denne avhandlingen handler om migrasjon og migrasjonens betydning i Matagalpa, Nicaragua. Fra revolusjonen fram til 1990 forlot 400-450 000 nicaraguanere sitt hjemland. Dette tilsvarer 10-12% av landets befolkning i 1989. Etter borgerkrigens slutt i 1990 har mange av disse reist tilbake til Nicaragua, men de fleste har likevel valgt å bli igjen i USA. Matagalpa er en by som er grunnlagt på det omliggende områdets kaffeproduksjon og byen har vært et senter for eksport av denne kaffen. Til tross for at Matagalpinos fortsatt ser på byen sin som totalt avhengig av kaffeproduksjonen, mottar de nå mer penger fra utflyttede familiemedlemmer og venner, enn fra kaffeeksporten. Mange hushold i Matagalpa, som i resten av landet, er økonomisk avhengige av pengetransaksjoner fra utlandet. Migrasjonen mellom disse to nasjonalstatene innebærer ikke en bevegelse mellom atskilte samfunn, forstått som to separate sett av sosiale relasjoner. Utflyttede migranter opprettholder (med få unntak) kontakt med slekt og venner i Nicaragua, og tilbakevendte migranter har ofte sosiale eller økonomiske bånd til USA. Slike transnasjonale bånd og relasjoner er i mange samfunnsvitenskapelige beskrivelser betraktet som strategier migranter bruker for å motsette seg inkorporasjon i mottakerlandet. Ved bruk av etnografiske data fra Matagalpa og fra Miami blir det argumentert for at slike relasjoner på tvers av nasjonale landegrenser likevel bør bli betraktet som konkrete sosiale relasjoner, styrt av moralske føringer knyttet til familie og vennskap. I avhandlingen blir bevegelsen av mennesker, varer og kapital til og fra USA satt i sammenheng med den sosioøkonomiske organiseringen av kaffeeksport. Det blir også argumentert for betydningen av å se denne tilsynelatende nye transnasjonale flyten i lys av tradisjonell sosial organisasjon.