| dc.description.abstract | Formålet med denne avhandlingen har vært å se nærmere på kubanernes tilpassninger
de økonomiske og sosial endringene Cuba har vært igjennom siden den økonomiske
krisen på nittitallet, og hvilke implikasjoner dette har hatt for den samfunnsmessige
utviklingen. Jeg viser her at markedsreformene som kom på begynnelsen av nittitallet
har ført til større forskjeller i den kubanske befolkningen, og at disse forskjellende
i stor grad følger historisk produserte distinksjoner basert på klasse, hudfarge
og kjønn. Avhandlingen tar for seg kubansk hverdagsorganisasjon og bruker de
emiske begrepene huset (casa) og gata (calle) for å vise hvordan meningsproduksjon
er knyttet opp til maktstrukturer, som fortsetter å legge føringer på hvordan
det sosiale liv organiseres på mikro- og makro nivå. Avhandlingen tar i bruk
et relasjonelt perspektiv på makt, der ens evne til å definere de overordnede
verdier, og meninger er knyttet opp til ens politiske eller økonomiske maktposisjon.
Ofte vil disse meningene defineres på en slik måte at de utestenger visse personer
eller grupper fra å delta i konkurransen om makten, enten ved å begrense deres
tilgang til rom, eller ved å fordømme deres bruk av rommene som umoralsk eller
kriminelt. Det er i relasjonen mellom de ulike fortolkningene av den romlige
orden at den diskursive makten skapes, og forskjellende legitimeres. Ved å bruke
et historisk perspektiv, søker jeg å vise hvordan sosiale og økonomiske strukturer
innskrives i rom som ideologi. Huset og gata blir således forstått som kulturelle
representasjoner som ikke bare produserer og reproduserer sosiale relasjoner,
men også legitimerer dem. Selv om Cuba har vært igjennom store omveltninger
opp gjennom historien argumenterer denne avhandlingen for at de meninger gitt
til huset og gata i dag i stor grad kan forstås i relasjon til tidligere tiders
meninger. Distinksjonen mellom huset og gata ble innført av den hvite overklassen
i kolonitiden, der den ble knyttet opp til en ideologi basert på ære og skam,
og etablerte huset som kvinners domene og gata som menns domene. Etter hvert
som den kubanske samfunnsordene ble mer differensiert ble en slik distinksjon
også viktig i legitimeringen av andre sosiale distinksjoner på tvers av kjønnskategoriene.
Selv om revolusjonen har utvisket det tradisjonelle skillet mellom huset og
gata som henholdsvis kvinner og menns domene, fortsetter både stat og individer
å reprodusere sosiale og symbolske praksiser som opprettholder dette skillet
på et diskursivt nivå. Huset og gata fortsetter å være nøkkelsymboler kubanere
bruker i konstruksjonen av egen kjønnsidentitet og evalueringen av andre. Bourdieus
(1977) teori om praksis er utgangspunktet når jeg viser hvordan kubanerne gjennom
bevegelser og aktiviteter i symbolsk strukturert rom inkorporerer et kulturelt
skjema, som brukes til å gi mening til verden og ens egen posisjon i den. Her
argumenter jeg for at huset og gata kan forstås som to ulike sosiale systemer.
I huset sosialiseres kubaneren inn i en hierarkisk familiestruktur, hvor hans
posisjon er knyttet opp til fastlagte maktstrukturer mellom barn og foreldre,
ung og gammel, kvinne og mann, mann og kone. I gata sosialiseres han inn i en
egalitær ideologi, der han som individ er underlagt styresmaktene eller skjebnen.
Selv om staten har søkt å uthule distinksjonen mellom huset og gata ved å innlemme
huset og huseholdet i en statlig ideologi og byggingen av et egalitært samfunn,
viser denne avhandlingen at den gjennom sine repressive prosesser og sosial
kontroll har styrket denne historisk produserte distinksjonen snarere enn å
svekke den. | nor |