Abstract
Norge deltok på verdensutstillingen i Hannover 2000 (Expo 2000) med en paviljong bestående av to bygg. Det ene var konstruert i tre og inneholdt en gourmetrestaurant, en akevittbar, et postkontor, en butikk og en turistinformasjon. Dette bygget, servicebygget , sto i kontrast til opplevelsesbygget som inneholdt utstillingen til paviljongen. Opplevelsesbygget var konstruert i glinsende aluminium med en kunstig foss midt på fasaden. Bak fossen var et abstrakt kunstverk, Stille rom , etterfulgt av Fordypningsrommet som var viet paviljongens aksjonærer.
Et av hovedmålene med denne avhandlingen er å vise at tradisjonelle antropologiske forskningsmetoder også lar seg anvende på en så flyktig og omfangsrik arena som en verdensutstilling er. Ved hjelp av et langvarig feltarbeid, som deltagende observatør i mange ulike roller, fant jeg at gjester ønsket paviljonger som de oppfattet som autentiske . I avhandlingen undersøker jeg hva dette emiske begrepet innebærer.
Jeg viser nytten av at kulturelle og sosiale prosesser studeres med utgangspunkt i et materielt kulturuttrykk. Jeg sammenligner tre forskjellige paviljonger, De forente arabiske emirater, Finland og Norge og viser at gjester på Expo 2000 ønsket å få bekreftet sine forestillinger om de respektive nasjoner, noe de to førstnevnte paviljonger tilfredsstilte. De norske arrangørene ønsket derimot å forandre det eksisterende bildet tyskerne hadde om Norge. Resultatet ble en moderne designet paviljong svært få nordmenn kjente seg igjen i. Jeg argumenterer for at nordmenns opplevelser av paviljongen kun kan forstå i lys av en norsk kontekst, der den norske likhetstankegangen særlig gjør seg gjeldene.
Jeg hevder at markedsføringen av nasjonen Norge, slik den kom til uttrykk på Expo 2000, ble styrt av et knippe mennesker fra den kulturelle elite som i stor grad lot seg styre av aksjonærenes interesser. For aksjonærene, som bestod av den norske stat samt tolv store norske bedrifter, var presentasjoner av egne foretak minst like viktig som den totale norske presentasjonen. Det evig tilbakevendende spørsmål under planleggingen av paviljongen, men hva skal vi si? , hadde derfor ikke et entydig svar.