| dc.description.abstract | Denne oppgaven har som utgangspunkt det religiøse virket til en santero i Havana. En santero er en som er initiert inn i den afrocubanske religionen santería, som består av elementer av religionen etter yorubaene fra dagens Nigeria som ble bragt som slaver til Cuba, samt katolisisme og spiritisme. I sitt hustempel hjelper santeroen andre med deres problemer. Han arrangerer konsultasjoner, spiritistiske messer og takkefester, hvor personenes problemer blir tatt opp og samtalt rundt, hvor det utarbeides planer for hva som bør gjøres med problemene og hvor santeroen gjennomfører en del av disse planene, gjør arbeid, som personene ikke kan gjøre selv. Det sentrale spørsmålet som stilles i oppgaven er hvordan santeroen kan gi de som kommer håp og styrke til å kjempe med det som er vanskelig. Veien fram til en forståelse av dette er todelt. Den ene går via santeroens religiøse virke og utforsker på hvilken måte santeroen, gjennom det han gjør, kan føre personene som kommer fra en tilstand fylt av bekymringer til en tilstand fylt av håp. Endring og kontroll er viktige temaer i forhold til dette, og begrepene liminalitet og handlekraft gir en forståelse av disse temaene. Den andre veien fram til en forståelse av hvordan santeroen kan gi håp og styrke går via problemene som tas opp. Her utforskes hva som er bakgrunnen for at den handlekraft santeroen innehar blir attraktiv for de som kommer. Problemer med kjærlighet, materielle forhold og helse, som er de mest sentrale problemene som blir tatt opp, er knyttet til større prosesser som tar overhånd over personenes liv og gjør dem maktesløse. Den handlekraft santeroen innehar blir attraktiv fordi det er en kilde til en gjenopprettet kontroll over det vanskelige. Dette kan gi velvære, god helse og et godt liv. Det essensielle ved denne tematikken ligger i utsagnet 'man må kjempe' (hay que luchar). Det bærer med seg en implisitt kunnskap om de vanskelighetene som utfordrer på Cuba, samtidig som det formidler at det er bedre å kjempe enn å gi opp. Cubanere er med andre ord ikke passive tilskuere til sine liv, men er aktive deltakere i utformingen av sine egne skjebner. Å være posisjonert på denne måten innebærer å måtte forholde seg både til medgang og motgang, til muligheter og begrensninger. For å få medgang, muligheter og velvære må man derfor kjempe. | nor |