Abstract
Siden Israels opprettelse i 1948, har palestinske flyktninger vært et sentralt nøkkeltema knyttet til en fremtidig fred i Midtøsten. Flyktningleirenes eksistens er i dag en stadig påminner om al-nakba (katastrofen) og hvilke katastrofale følger den fikk for det palestinske folket. Nye generasjoner fødes og vokser opp i leirene - fremdeles definert som palestinske flyktninger.
Oppgaven baserer seg på et 5 ½ måneders langt feltstudie våren 2011 i den palestinske flyktningleiren Shatila, som ligger i utkanten av Beirut, Libanon. Oppgaven tar for seg hvordan palestinere skaper sin identitet i rammen av å leve som flyktninger i Libanon. Hvor går egentlig grensen for å være flyktning? Hvordan håndterer enkeltmennesker en slik situasjon? Hvordan kommer en hverdag til uttrykk når man er fratatt menneskelige rettigheter og frihet? Slike spørsmål ligger til grunn for feltarbeidet og denne oppgaven.
Som en rød tråd vil et fokus på identitet følge oppgavens kapitler. Med utgangspunkt i teoretikere som Anthony Cohen, Amin Maalouf og Amartya Sen, velger jeg å fokusere på hvordan palestinere som selvbevisste individer skaper sin identitet i samspill med medmennesker, omgivelser og den større sosioøkonomiske og politiske konteksten. På den måten kommer det til uttrykk at palestinere ikke er en homogen gruppe. Til tross for kontekstuelle begrensninger, vil jeg gjennom oppgaven argumentere for betydningen av å se på mennesker som handlende aktører, fremfor som formede individer.
Hensikten med et slikt perspektiv, samt oppgaven i sin helhet, er å vise til variasjoner blant den palestinske befolkningen. Ved å se på mennesker som selvreflekterende og handlende innenfor en gruppe, vil det være mulig å gå bakenfor klassifiserende ord som i stor grad preger palestinere, Libanon og forståelsen av landet. Med andre ord vil et slikt perspektiv vise hvordan samfunnet er skapt av selvbevisste individer i relasjon med hverandre – et perspektiv jeg mener er viktig i et område preget av religiøse grupperinger, konflikt og krig.