La noi ca la nimeni

Abstract

SAMMENDRAG Omveltningene i Øst-Europa på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet markerte begynnelsen på hva noen betegnet som «the new order». Etter revolusjonen i Romania i desember 1989, var det mange som håpet og forventet at en ny orden virkelig var på trappene. Samtidig var usikkerheten kanskje større enn den noen sinne hadde vært under kommunistregimet. En ny orden lot vente på seg. Hvilken orden er det i et land hvor man stoler mer på sladder og konspirasjonsteorier enn andre kilder til informasjon? Hvilken orden er det i et land hvor selv anti-korrupsjonspolitikere blir anklaget for korrupsjon? Hvilken orden er det i et land hvor dets unge mennesker må emigrere for å realisere seg selv? Det som skjedde i Romania var kanskje starten på noe nytt, men det var ikke starten på en ny orden, snarere en ny u-orden (Sampson 1993). Under kommunisttiden ble tid satt inn i en politisk sammenheng. Ved å appropriere tid fra rumenere, gjennom uforutsigbare arbeidstider, portforbud eller ved å sørge for at rumenere brukte storparten av hverdagen i matkøer, kunne Partiet tvinge kroppene deres inn i bestemte aktiviteter og derved forhindre at rumenere kunne bruke den på aktiviteter etter eget ønske. På denne måten gjorde Partiet forsøk på å utviske identiteter og erstatte den med identiteten til «den nye sosialisten» (Verdery 1996). I dag står rumenere fortsatt i kø. Tungvint byråkrati fører til at folk fortsatt bruker en stor del av tiden på å stå i en kø for å betale strømregningen, en annen for gass, en tredje for husleie og en fjerde for telefonregningen. Man sendes fra det ene kontoret til neste for å samle signaturer og stempler. Romania regnes som et av Europas mest korrupte land. Korrupsjon er imidlertid et vidt begrep som omfatter mange typer praksiser fra organisert, økonomisk kriminalitet til vennetjenester. Uformelle nettverk har tradisjonelt sett vært den primære formen for sosial organisasjon på den rumenske landsbygda og det har vært en kilde til vern mot fremmede og mer hjemlige makter som gang på gang har overkjørt det rumenske folk. I dag lever former for tradisjonelle uformelle praksiser side om side med nye former for korrupsjonspraksiser. Samtidig står rumenernes lidelseshistorie sentralt i der rumenske, nasjonale narrativ. Dette fungerer som en måte å skape et martyrium for det rumenske folk. Det fungerer som en kjærkommen ansvarsfraskrivelse samtidig som det skaper en identitet av «selvgodhet». Ikke bare har rumenerne måttet tåle historiens ubarmhjertighet og fremmedes onde hensikter, men det har faktisk gjort rumenerne til et bedre folk.