| dc.description.abstract | Det påstås fra en rekke hold at Østerrike ikke har tatt et tilstrekkelig oppgjør med landets rolle under 2. verdenskrig. Basert på feltarbeid i liten by sør for Wien ser jeg nærmere på hva som ligger til grunn for denne påstanden, og undersøker i forlengelsen av det hvilke tanker folk gjør seg om 2. verdenskrig som del av østerriksk og dermed deres egen historie, og hvorvidt og i tilfelle hvordan krigen utgjør en referanse for meningsproduksjon og virkelighetsforståelser blant de menneskene jeg lærte å kjenne. Etter kapitulasjonen i 1945 ble det i Østerrike lagt lokk på erfaringene fra 2. verdenskrig. Landet ble (til forskjell fra Tyskland) i liten grad gjenstand for en denazifisering, og Offerfortellingen, forestillingen om at østerrikerne var Hitlers første ofre, vokste frem og har siden hatt en dominerende plass i historieforståelsen. I dag er spørsmål omkring bearbeidingen av krigen, Vergangenheitsbewältigung, tilbakevendende i østerriksk offentlighet og spesielt preger diskursen massemediene. Til tross for et overveldende fokus på bearbeidingen av krigen i massemediene, er ikke dette noe informantene gjerne snakker om. "Jeg har ingen fortid å bearbeide" forklarer de. Samtidig viser empirien at krigen på ulike måter har betydning for dem og påvirker deres forståelse av egen virkelighet. Jeg peker på hvordan taushet og avstand til krigen reproduses, både kognitivt og materielt, og argumenterer for at fraværet av 2. verdens-krig i informantenes kulturelle og sosiale omgivelser i sterkere grad enn nærværet som etableres gjennom medienes fokus, er med på å reprodusere offerfortellingen. Videre argumenterer jeg for at vi kan se tilsløringen av erfaringene fra krigen og opprettholdelsen av offerfortellingen i sammenheng med Gemütlichkeit. Gemütlichkeit kan defineres som et "kulturelt omdreiningspunkt", et begrepsfelt det er mulig å gripe gjennom de verdier som kommer til uttrykk i folks hverdagsliv (Lien, Lindén og Vike 2001). Begrepet er dermed et fruktbart inntak til å forstå hva som foregår og hvorfor det foregår akkurat slik (ibid:12). Gemütlichkeit virker med sitt fokus på verdiene harmoni, konsensus og stabilitet, strukturerende på omgivelser og væremåter, og peker, både i folks private og i det offentlige liv, bort fra konflikter og det som er vanskelig og "lite hyggelig" å forholde seg til, og som derfor underkommuniseres. Den kulturelle forventningen om Gemütlichkeit belyser dermed også andre trekk ved informantenes atferd og dagligliv enn barehvordan de forholder seg til en problematisk historie. Gjennom en analyse av en kunstnerisk happening og andre episoder fra informanters dagligliv viser jeg hvordan vi gjenfinner liknende handlingsmønstre som de jeg har identifisert i forhold til Vergangenheitsbewältigung, og trekker dermed analysen opp på et mer generelt nivå. | nor |