Dans i diaspora : identitetsprosesser blant personer i Oslo med tamilsk bakgrunn

Abstract

Det er omlag 10 000 mennesker med Sri Lanka-tamilsk bakgrunn i Norge, hvorav halvparten bor i Oslo. I løpet av de siste tiårene har sentrale aktører i tamilske miljøer evnet å bygge opp et aktivt og vitalt organisasjonsliv, som driver med alt fra undervisning i tamil til politiskorientert virksomhet. Undervisning i og utøvelse av den klassiske indiske dansen bharata natyam er del av dette bildet. Flere hundre jenter og unge kvinner går ukentlig og lærer danseformen, som opprinnelig kommer fra det sørlige India, men som også er en viktig del av den historien til Sri Lanka-tamilene.

Med utgangspunkt i dans, setter jeg fokus på hvordan identitetsprosesser produseres og reproduseres i den tamilske eksilbefolkningen i Oslo. Spørsmålene jeg stiller belyses gjennom tolkninger av danseforestillinger og danseres narrativer om dans.

I analysene anvender jeg begrepsapparat hentet fra Don Handelmans Models and mirrors (1998) og boken Identity and agency in cultural worlds (1998) av Dorothy Holland m .fl. Disse antropologene vektlegger at sosiokulturelle fenomener først og fremst uttrykkes gjennom kollektivt skapte aktiviteter. I min fortolkning representerer bharata natyam en "figured world" (Holland m. Fl. 1998), en verden som er et historisk og samtidens fenomen, og som reproduseres og skapes ved dansere og danselæreres utøvelse av dansen. De danseforestillinger som beskrives i oppgaven iscenesettes i det Handelman kaller "public events" (1998). Slike offentlige begivenheter er organisert på ulike måter, for å påvirke eller speile den sosiale orden de er del av, og i oppgaven ser jeg nærmere på hvordan danseforestillinger er komponert og hvilke betydninger de har for den tamilske befolkningen i Oslo.

Gjennom dans speiles de transnasjonale og diasporiske relasjoner personer i Oslo med tamilsk bakgrunn har til tamiler i andre land og til Sri Lanka. På den ene side uttrykkes det i dansen en forståelse av tamilsk identitet basert på det Øivind Fuglerud (1999) har betegnet som "den tradisjonelle" modell, der eksiltilværelsen forstås som en form for videreføring av en tamilsk levemåte og kultur. På den andre side kan dans også brukes i formidling av politiskorienterte prosjekter. Slike danseforestillinger presenterer tilhørighet til en tamilsk identitet som uttrykker en "revolusjonær" modell (ibid.), der eksiltilværelsen sees på som del av kampen i hjemlandet for bekjemping av sosial urettferdighet. Samtidig viser jeg at danserne, både som del av bharata natyams "figured world" og som del av politiskorienterte miljøer, evner gjennom sin utøvende kropp å sammenbinde sentrale aspekter ved de to modellene.