| dc.description.abstract | Avhandlingen ser museumsformidling i et diskursperspektiv. Jeg viser, med utgangspunkt i arbeidet bak museumsutstillingen "Livsbilder" ved Sverresborg Trøndelag Folkemuseum, at formidlingsdiskursen er i endring. Aktørene og deres språklige utsagn i legitimeringen av utstillingsarbeidet er satt i sentrum. Det er i avhandlingen et sentralt premiss at en diskurs kan utgjøres av ulike representasjoner, eller forståelser av virkeligheten. Gjennom å ta for meg sentrale referansepunkt i formidlingsdiskursen, historieformidling, kunnskapsformidling, identitetsskapning og museumsgjenstanden, viser jeg at diskursen utgjøres av et møte mellom to motstridende ideologier, en ortodoks og en heterodoks, som jeg har omtalt som "Lovgiveren" og "Fortolkeren". Formidlingsdiskursen utfordres i tillegg fra krefter utenfor museumsfeltet, blant annet et krav om å trekke flere besøkende til museet og gi publikum en opplevelse, noe som kommer til uttrykk gjennom "Forføreren" som strategi, og den utvides gjennom ulike diskursmøter.
Det er et sentralt poeng i avhandlingen at formidlingsdiskursen er forankret i museet som institusjon, og at diskursive endringer henger dialektisk sammen med endrede samhandlingsrelasjoner, i avhandlingen omtalt som diskursens materialitet. I utstillingsarbeidet ble diskursendringene materialisert gjennom endringer i de tradisjonelle relasjonene, blant annet ved at nye aktører kom inn i utstillingsarbeidet. Ulike fraksjoner kjempet om dominere diskursen, og det utspilte seg ulike kamper på ulike arenaer.
Diskursen avspeiler at museumsinstitusjonen befinner seg i en brytningstid. Med avhandlingen hevder jeg å ha vist at formidlingsdiskursen er i endring, og at denne endringen skjer både utenfra og innenfra. | nor |