Abstract
Langhus i Ski kommune har vokst fram som forstadsområde i perioden etter 1970. I denne oppgaven ses Langhus som et eksempel på en «helt vanlig forstad» eller «suburbia», en stedstype som har blitt anklaget for å mangle kvaliteter egnet til å gi mennesker tilhørighet og identitet.
Denne studien benytter kvalitative dybdeintervjuer for å belyse hvordan stedstilhørighet konstrueres i en slik kontekst. Det kommer fram at forstadsboere opplever ulik grad av tilhørighet, og at dette har følger for hvordan stedet kommuniseres utad på en måte som kan forsterke det allerede dominerende inntrykket av «suburbia».