Abstract
Denne oppgaven handler om tiggernes transgresjon i det offentlige rom og er en analyse av en stor debatt i media fra 2006 til 2008. Da den nesten hundre år gamle løsgjengerloven ble opphevet representerte dette et sosialt fremskritt. Politikernes argument for å fjerne forbudet var at en ikke skal straffe synlig elendighet, og at en skulle vise stor forsiktighet med å straffe handlinger som til sist kun rammer tiggeren selv. Det var et signal om at en ikke kan straffe alt en ikke liker. Politiske krefter og opinionen i Oslo ser nå grunner til å innføre den igjen. Denne oppgaven forsøker å pirke i hva det er med tiggerfenomenet som fører til en så standhaftig og varig moralsk holdning mot seg. Gjennom et utvalg artikler fra de oslobaserte dagsavisene Aftenposten, Dagbladet, Dagens Næringsliv, Klassekampen, Dagsavisen og VG forsøker jeg å identifiseres noen sentrale underdiskurser som preges av visse retningsgivende meningsdannelser til fenomenet tigging. Hovedfokuset er rettet mot å analysere de ekskluderende og diskriminerende diskursene om norske og utenlandske tiggere i Oslo.