Abstract
I Europa bygges det trikkesystemer i et forrykende tempo. Stadig flere byer bygger ut sine trikkenett, og flere byer som ikke har hatt trikk tidligere, bygger i dag ut nye trikkesystemer. Trenden de senere år omtales som Europas og verdens ”trikkerenessanse”. I tillegg til å være et effektivt transportmiddel som sanerer bygatenes trafikale situasjon, markedsfører også flere av trikkebyene satsingen som en viktig drivkraft i en bevisst byutviklingsstrategi der stedsmarkedsføring står sentralt. Trikken anses da som et meningsbærende element i byen og dens symbolske verdi tillegges stor vekt.
Etter diverse nedleggingsplaner av trikkelinjer i Oslo frem til 2002, har det etter gjenåpningen av Kjelsåstrikken i 2004 tilsynelatende vært en økende vilje til å satse på kollektivtransport og trikk også i Oslo. Er trikken i Oslo også en viktig drivkraft i en byutviklingsstrategi som i andre europeiske trikkebyer?
Mitt geografiske hovedfokus er Thorvald Meyers gate på Grünerløkka, hvor Oslotrikken i 2005 utarbeidet et forslag til hvordan gaten kan utvikles til en ”strøksgate”, i dette tilfellet en gågate som kun trafikkeres av trikk.
Med denne sosiokulturelle studien ønsker jeg å belyse hvordan de ulike aktørene i trikke-plankoalisjonen ser på prosjektenes planprosesser og de ulike aktørers roller og innflytelse der. Målet er å belyse hvordan plankoalisjonens forståelse av trikken i kombinasjon med deres steds- og byforståelser kan få betydning for hvordan trikkeprosjekter i Oslo utformes.