Lokalsamfunnsdeltakelse i enablingstrategien : en studie av implementeringen av et nasjonalt boligprogram i to lavinntektsområder i Caracas, Venezuela

Abstract

Denne oppgaven søker å svare på hva som påvirker implementeringen av boligprogrammer basert på enablingstrategien, som fremmet av UN HABITAT, FNs boligprogram. Med utgangspunkt i et nasjonalt boligprogram i Venezuela bygget på enablingprinsippene, studerte jeg deler av denne prosessen i to lavinntektsområder i Caracas. Enablingstrategien søker å bygge kapasitet hos lokalbefolkningen, og å overføre makt til lokalt nivå, slik at de fattige kan delta i prosessene som berører dem, og forbedre sin egen situasjon. Enablingstrategien fremmer partnerskap mellom offentlig, sivil og privat sektor, og krever at alle parter som er involvert i boligsektoren skal delta på lik linje og samarbeide med hverandre. Tanken er at når alle parter gjør det de er best til selv, vil prosessen effektiviseres. Slik oppnår en lettere resultater, og en sparer ressurser som kan brukes på de som trenger det mest. Men som jeg har erfart gjennom denne studien, er det også en del faktorer som må stemme, for at denne oppskriften skal kunne følges. Lokalsamfunnsdeltakelse er essensielt i enablingstrategien fordi det er fra de fattige selv at utviklingen skal komme. Derfor avgrenses oppgaven til å fokusere på dette nivået, selv om andre påvirkende faktorer også taes med i vurderingen. For at de fattige skal kunne delta i boligprosessen, er det viktig at de er organisert i nabolagsorganisasjoner som kan representere dem, og som skal fungere som bindeleddet til de andre samarbeidspartene. Nabolagsorganisasjonene ses på som nær lokalbefolkningen, de vet hvor problemene ligger. I denne studien fant jeg ut at nabolagsorganisasjonene ikke nødvendigvis er så nær lokalbefolkningen, selv om den er ment å representere den, og dette skaper hindringer for lokalsamfunnsdeltakelsen. Integrasjon, flyt av informasjon og tillit mellom partene er nødvendige for å garantere en høy grad av deltakelse og at denne holdes konstant. Samtidig fant jeg ut at gamle holdninger hvor de fattige fortsatt sees på som passive mottakere og derfor ikke overlates nok ansvar skaper hindringer fordi de tar tid å endre.