Husholdningers sårbarhet for flomkatastrofer : Oppdal 2003

Abstract

Masteroppgavens problemstilling er hvordan flomkatastrofer avslører tre husholdningers sårbarhet for flom, samt hvilke mekanismer eller årsaksforhold som kan forklare katastrofene. Den empiriske analysen har blitt gjort på grunnlag av tre flomkatastrofer som rammet tre husholdninger i Oppdal kommune den 14. august 2003. Risiko kan forstås å være grad av sannsynlighet for hendelsers konsekvenser av positiv og negativ art, mens sårbarhet gjennom oppgaven forstås til å være den viktigste årsak til eller forklaring på risiko: Sårbarhet refererer til evne til å håndtere flomkatastrofer. Oppgaven stiller spørsmål om husholdningene hadde refleksive evner (Beck 1992), om de hadde økonomi, nødvendige tillatelser og støtte fra Oppdal kommune og Norges vassdrags- og energidirektorat (utledet fra Wisner et al. 2004). Husholdningenes flomrisiko skyldes i liten grad en ekstern natur forstått som elver og nedbør. Oppgaven belyser problemstillingen teoretisk ved hjelp et konstruktivistisk og et klassisk perspektiv på naturkatastrofer. Det klassiske perspektivet peker på naturen som et eksternt og ofte ukontrollerbart og uforutsigbart fenomen, som mennesker aldri kan være sikre for. Naturkatastrofer forklares i den klassiske tradisjon ved bruk av mystikk, overraskelsesteorier eller religion fordi den eksterne natur ikke er forståelig. Det konstruktivistiske perspektivet peker på at katastrofer skyldes aktørers beslutninger og ressurser. Modernisering kan i følge Becks (1992) terminologi forstås som virkeliggjøringen av hazarders positive konsekvenser, og risiko kan tolkes til å være et virkemiddel for modernisering. Risiko kan også få utslag i negative konsekvenser, og refleksiv modernisering kan i følge Beck (1992) tolkes til å være en kontinuerlig sikring mot negative sideeffekter. Latour (1996) forstår modernisering til å være brudd i tidens gang markert med forskjeller mellom det skapte og fornyelse av det skapte. Beck (1992) benytter begrepssettene klassisk rasjonalitet og klassisk modernisering, refleksiv rasjonalitet og refleksiv modernisering for å forklare fremveksten av et risikosamfunn eller et sterkt modernisert samfunn. Teorikapitlet kobler Becks (1992) begreper til den klassiske og konstruktivistiske forståelsen av naturkatastrofer. Bakgrunnen for koblingen er Becks (1992) kritikk mot det eksterne naturbegrepet og hvordan troen på den eksterne natur gjennom det industrialiserte samfunn har medført stadig sterkere negative sideeffekter på mennesker. Beck (1992) hevder forståelsen av den eksterne natur har ledet mennesker til å oppfatte naturen som et basseng ressurser kan høstes av, og som et deponi for avfallsprodukter. Han er kritisk til forståelsen av en ekstern natur som en absolutt sannhet. I oppgaven defineres klassisk rasjonalitet som manglende forståelse av at egne handlinger kan fremkalle naturkatastrofer, mens refleksiv rasjonalitet refererer til aktørers eventuelle refleksjon over hvordan deres handlinger også medfører risiko for flomhazarder. De teoretiske spørsmål er hvordan flomkatastrofer avslører refleksiv rasjonalitet og refleksiv modernisering hos tre husholdninger, samt hva som eventuelt var hindringene for materialisering av refleksiv rasjonalitet. En presisering av problemstillingene er hvordan husholdningenes økonomiske og materielle ressurser, regulert av Oppdal kommune og Norges vassdrags- og energidirektorat, har virket som hindringer for refleksiv modernisering versus i hvilken grad klassisk rasjonalitet har hindret refleksiv modernisering. Husholdningenes ytre politiske sårbarhet var en kilde til manglende refleksiv modernisering, mens klassisk rasjonalitet ikke kan sies å ha vært det. Begrepet husholdningenes ytre politiske sårbarhet refererer til at både Oppdal kommune og Norges vassdrags- og energidirektorat ikke har hatt interesse av å sikre husholdningene mot flom før 2003. Oppdal kommune har imidlertid argumentert for at ”ytre” værforhold var årsaken til flomkatastrofene. Holdningen har vært bevisst valgt for å unnslippe økonomiske kostnader og arbeidsbelastninger, samtidig som verken Oppdal kommune eller Norges vassdrags- og energidirektorat har kunnet blitt stilt til ansvar for hvilket vær husholdningene har stått ovenfor. Klassisk rasjonalitet har, på grunn av økonomisk og ressursmessig nyttetenkning, vært et maktmiddel for Oppdal kommune og Norges vassdrags- og energidirektorat. Den manglende refleksive modernisering og husholdningenes ytre politiske sårbarhet, bidro til å konstruere flomkatastrofene i 2003. Oppgaven viser at de beslutninger Oppdal kommune har tatt, og ikke tatt, har gjort husholdningene mer utsatte for flom. Oppgaven gjør et bidrag til å forstå Becks (1992) begreper refleksiv rasjonalitet og refleksiv modernisering, og tilfører sårbarhetsforskningen et rasjonalitets- eller makt perspektiv i en avgrenset empirisk kontekst. Konklusjonene bygger for uten selve analysen på: • I overkant av 30 formelle intervjuer/100 sider transkripsjoner (linjeavstand 1). • Store deler av Statens Naturskadefonds skriftlige dokumenter om flommen i Oppdal i 2003. • Husholdningenes henvendelser til Oppdal kommune på grunn av plan- og bygningslovens §93. • En mengde reportasjer i TV og aviser. • Feltarbeid i Oppdal/Sør-Trøndelag på 1 måneds varighet. • Løpende kontakt med informantene.