Ti år med motstand : i hvilken grad er skaternes bruk av Rådhusplassen i Oslo et eksempel på motstand mot å bli stengt ute av det offentlige rom?

Abstract

Denne oppgava handler om skaternes bruk av Rådhusplassen i Oslo og hvilken mening det representerer. I over ti år blei skaterne forsøkt vist vekk fra plassen, men på tross av forbudet fortsatte skaterne å komme tilbake og i 2003 fikk de en avtale med byrådet om å få lov til å bruke plassen etter kontortid. Mer generelt finnes det mange eksempler på at det offentlige rom blir mer og mer avstengt og at flere grupper vises bort. Oppgavas hovedproblemstilling er: I hvilken grad er skaternes bruk av Rådhusplassen i Oslo et eksempel på motstand mot å bli stengt ute av det offentlige rom? Oppgava tar også for seg om skaterne selv anser skatinga som motstand, hva skaterne synes om at det ikke var lov å skate der, hvorfor de ønsket å være der, og hva de syntes om å bryte forbudet. For å få innblikk i dette gjennomførte jeg kvalitative dybdeintervjuer med ti skatere som alle hadde skata aktivt på Rådhusplassen i perioden det ikke var lov.

Siden oppgava tar for seg hvordan en gruppe aktører bruker og forstår byrommet tar oppgaven utgangspunkt i teorier som ser rommet som noe relasjonelt og sosialt konstruert. Oppgava tar utgangspunkt i Henri Lefebvres rombegrep og knytter opp mot blant annet Scotts teori om motstand i dagliglivet. I tillegg vektlegger oppgaven åpne rom og stedsoppfatninger, og Don Mitchells syn på det offentlige rom.

Mitt materiale viser at Skaternes bruk av Rådhusplassen i perioden det var ulovlig å skate der klart kan defineres som motstand. Skaterne var først og fremst opptatt av at Rådhusplassen er et sted med gode fysiske forhold for skating, men når de fortsatte å skate der selv om de var klar over at det ikke var lov, mener jeg det kan karakteriseres som motstand. Skaterne protesterte ikke gjennom planlagte politiske aksjoner, men gjennom å fortsette å utøve sin hverdagshandling. De hadde også en felles referanseramme i at de fortsatte å skate der fordi de ikke kunne se noen god grunn til at de ikke kunne være der. Når skaterne fortsatte å skate på Rådhusplassen over så lang tid blei de en del av stedet og en aktivitet folk blei vant til å se der. Dette var nok viktig for at de til slutt fikk laget avtalen som gir dem lov å skate på plassen etter kontortid, noe som viser at motstand i dagliglivet kan føre til forandringer. Caset illustrerer hvordan byrommet rekonstrueres av brukerne i forhold til den planleggingsideologiske visjonen for bruken av byrommet. Erfaringa fra slike prosesser kan være nyttige for dem som planlegger og forvalter slike byrom med tanke på å ”skape” eller utforme byrom som er demokratiske, kulturelt fleksible, og som inkluderer ulike grupper.