Cuba - best i klassen? : om orkaner, katastrofereduksjon og superhelter

Abstract

I media hører vi stadig oftere om store katastrofer, der tusenvis av menneskeliv går tapt i og etter jordskjelv, orkaner, flom og tørkeperioder. ”Disaster risk reduction” (DRR) er et begrep som har vokst fram siden 1970-tallet. Som navnet tilsier omfatter DRR tiltak som reduserer risiko for tap i forbindelse med katastrofer. DRR er et felt som ikke nødvendigvis presenteres som noe politisk, i forstanden omstridt, men heller som fornuftige, enkle og greie retningslinjer hos FN og deres underorganisasjoner. Argumentet i denne oppgaven er at dette er lite fruktbart, da DRR i denne apolitiseringsprosessen har mistet en del mening med tanke på å komme frem til konkrete tiltak. I denne oppgaven har jeg belyst holdninger til DRR ved å se på Cuba, et land som i høy grad regnes for å være en suksesshistorie og rollemodell for risikoreduksjon, men samtidig kritiseres for sine metoder. Å forstå vellykkede tilnærminger til DRR blir stadig viktigere i en tid da stadig flere bosetter seg i sårbare områder, da stadig mer av ny infrastruktur og nye investeringer plasseres i risikable områder, og da klimaendringer sies å øke sannsynligheten for sterkere ekstremvær-episoder. Gode DRR-tiltak er dog nødvendige for en utsatt region som Karibia uansett om klimaendringene finnes eller ikke. Da Cuba blir presentert som en suksess – den beste i klassen – kan landet fungere som et potensielt eksempel for andre land. Men, som jeg argumenterer for i denne oppgaven, er denne suksessen ikke entydig, som vil vises klarere gjennom å se på forskjellige diskurser. Gjennom analysen viser jeg at det er vanskelig å skulle måle suksess ut ifra såpass generelle kriterier som Hyogo-Rammeverket legger frem. I tillegg finnes det ingen felles forståelse på hva som kan anerkjennes som suksess. Jeg viser også gjennom diskursanalyse hvordan flere begrep som brukes i presentasjonen av Cubas orkanrespons er flytende betegnere, og ulike diskurser konkurrerer om å tillegge disse begrepene mening. Blant disse begrepene er “kontroll”, “trygghetskultur” og “den cubanske modellen”. Det viser seg at kilder som er uenige kan bruke de samme begrepene, men at de tillegger dem svært forskjellig mening, eksplisitt eller implisitt. Virkemidlene brukt i de forskjellige kildene varierer, fra historiefortelling om frivillige “superhelter” til uttrykk for direkte oppgitthet over den oppskrytte “cubanske modellen”.