Verneområder og fattigdom i Afrika : En diskursanalyse av innlegg ved en verdenskongress

Abstract

Denne oppgaven dreier seg om den internasjonale debatten om hvilke konsekvenser verneområder har for fattigdom i Afrika. Et sentralt spørsmål i denne debatten er om verneområder hindrer fattige mennesker tilgang til nødvendige ressurser og forverrer deres livssituasjon, eller om verneområder tvert i mot bidrar til fattigdomslettelse. For å undersøke hvordan forholdet mellom verneområder og fattigdom fremstilles, anvender jeg et diskursanalytisk perspektiv. Oppgavens empiriske materiale er basert på deltakende observasjon under Verdens Naturvernsunion (IUCN) sin verdenskongress i Barcelona i oktober 2008. Mitt forskningsspørsmål er: Innebar IUCNs verdenskongress for naturvern i 2008 en kontinuitet eller endring av diskursordenen for fattigdom og verneområder i Afrika?

For å besvare forskningsspørsmålet anvender jeg tidligere analyser av diskurser om natur- og arealvern som verktøy og sammenligningsgrunnlag. Et sentralt bidrag på dette feltet er Maarten Hajers analyse av diskursen om "økologisk modernisering" som etablerte seg som en hegemonisk miljøverndiskurs i rike land i nord på 80- og 90-tallet. Diskursen er basert på prinsippet om at økonomisk vekst og løsninger på økologiske problemer kan forenes. Den økologiske moderniseringdiskursen kjennetegnes i sin mest generelle form ved at miljøvernproblematikkens strukturelle karakter aksepteres, men at eksisterende politiske, økonomiske og sosiale institusjoner anses som i stand til å besvare miljøutfordringene. Følgelig blir ivaretakelsen av miljøet sett på som et forvaltningsproblem som kan løses ved markedsbaserte løsninger, teknologi og innovasjon (1995: 25-6).

Det viktigste sammenligningsgrunnlaget i denne oppgaven er imidlertid begrepstypologien til Adger et al. (2001) og Svarstad et al. (2008) og deres beskrivelser av diskursene "promoteus", "preservasjonistisk", "vinn-vinn" og "tradisjonalistisk". Strukturen til den økologiske moderniseringsdiskursen gjenkjennes i den dominerende vinn-vinn diskursen. Innen vinn-vinn diskursen forstås verneområder som fattigdomslettende, og eksterne og lokale aktørers interesser ses som sammenfallende. Den tradisjonalistiske diskursen utgjør en opponerende diskurs. Lokale aktører betraktes som forvaltningsdyktige, mens eksterne aktørers intervenering i miljø og ressursspørsmål avvises ut i fra historiske dominansforhold. Kjernen i promoteusdiskursen er en forståelse av at arealvern er overflødig. Innen den preservasjonistiske diskursen anses målsetningen om strengt vern av biomangfold som legitim, uavhengig av hvilke konsekvenser det har for utviklingen i området. Disse to diskursene er primært av historisk betydning, men sistnevnte hevdes å vinne tilhengere og aktualitet (Adger et al. 2001, Svarstad et al. 2008).

Mine funn viser at den dominerende diskursen under IUCNs verdenskongress for naturvern var vinn-vinn diskursen, mens den tradisjonalistiske diskursen utgjorde en marginal opposisjon. Vinn-vinn diskursens dominans og den tradisjonalistiske diskursens opposisjon er funn som samsvarer med tidligere beskrivelser av diskursordenen. Min hovedkonklusjon er derfor at kontinuitet var det tydeligste trekket ved måten forholdet mellom fattigdom og verneområder i Afrika ble fremstilt på under verdenskongressen. Promoteusdiskursen og den preservasjonistiske diskursen var fraværende under IUCNs verdenskongress for naturvern. At disse to diskursene ikke ble produsert under verdenskongressen utgjør en endring i forhold til tidligere beskrivelser av diskursordenen, selv om det er trolig at årsakene til at de ikke ble produsert skyldes hvilke aktører som var tilstede under verdenskongressen.

Den viktigste endringen i diskursproduksjonen under IUCNs verdenskongress for naturvern var klimaendringer - både som tema og som element i vinn-vinn diskursen. Selv om klimaendringer utgjør en tematisk endring i debatten om verneområder og fattigdom i Afrika, opprettholdes den dominerende vinn-vinn strukturen ved at klimaendringer ble integrert som et element i vinn-vinn diskursen. Det nye budskapet innen denne trippel-vinn diskursen er at verneområder utgjør et middel som minsker effektene av klimaendringene, ivaretar biomangfoldet og medfører positive konsekvenser for lokalbefolkningen samtidig. Kontinuitet er dermed representert ved at vinn-vinn strukturen opprettholdes, mens endringen består i at den tematiske orienteringen utvides.