| dc.description.abstract | Oppgaven undersøker forholdet mellom fag og organisasjon til 9 overleger i lederstillinger på et større offentlig sykehus i Norge. Informantene har nøkkelposisjoner i sykehusorganisasjonen. Disse overlegene må på den ene siden håndtere at den medisinske kunnskapen stadig vokser og endrer seg, og på den andre siden at organisasjonene de er en del av har vært gjenstand for hyppige reformer og omstruktureringer siden krigen. De må forholde seg til både den direkte pasientbehandlinga og til organisatoriske pålegg. Føringer fra fag og organisasjon setter medisinere i mellomlederposisjoner i spenninger som tidvis er uforenelige.
I oppgaven grupperes overlegenes arbeid i tre grove kategorier; lege-, kunnskaps- og ledelsesoppgaver. Legeoppgavene er de ”klassiske” oppgavene, slik som diagnostisering og behandling av sykdom. Møtet mellom lege og pasient ansikt til ansikt er sentralt her. Eksempler på kunnskapsoppgaver er forsknings, studier og undervisningsaktivitet. Med ledelsesoppgaver mener jeg slik som beslutningstakning eller utarbeiding av strategier, foruten representasjon på egen avdeling, internt og utenfor sykehuset. Administrative plikter er gjerne tett sammenbundet med slike oppgaver. Informantene er særlig opptatt av lege- og kunnskapsoppgavene, og disse refereres til som ”kjerneoppgaver”.
For å navigere i dette landskapet har informantene tre typer strategier. 1) Den kategoriske strategien tillater ikke kompromisser på kjerneoppgavene. De verner om dem, og bruker sin faglige autoritet til å lukke ute så mye organisatorisk støy som mulig. 2) Den midlertidige strategen opplever det som en faglig forpliktelse å forankre organisasjonen i faget. Dette betyr at man for en tid må gjøre kompromisser på kjerneoppgavene og tar på seg ledelsesansvar. Tanken er hele tiden å gå tilbake til kjerneoppgavene etter en viss tid, ikke en karriere i det formelle organisatoriske hierarkiet. 3) Den tilretteleggende strategien tilskriver en faglig egenverdi i å være premissleverandør for andre fagpersoner. Kjerneoppgavene framstår ikke som like sentrale i denne strategien som i de to foregående. Poenget er å lede andre best mulig.
For sykehuset som organisasjon i stort, kan små kursendringer i driften bli vanskeligere å gjennomføre hvis mange av aktørene forfølger en kategorisk strategi. Pålegg kan rett og slett ende opp med å bli ignorert. Det er ofte kun de store og omveltende tiltakene som når inn i den kategoriske sfære, siden disse er så gjennomgripende at de ikke lar seg ignorere. Strategien vanskeliggjør gradvise kursendringer, noe som kan føre til at problematiske situasjoner for organisasjonen eskalerer, og man tvinges til mer radikale tiltak.
Ikke-ignorerbare endringer er en av grunnene til at enkelte av informantene velger å ta i bruk en midlertidighetsstrategi. Disse har allerede høy faglig prestisje, og ved å stige i det organisatoriske hierarkiet oppnår de en ”dobbel autoritet” – i kraft av både fag og posisjon. Tilretteleggingsstrategene som presenteres i oppgaven har høy organisatorisk kompetanse, og framstår som kyndige og tilpasset det organisatoriske landskapet. Tilretteleggende strateger som bruker lite tid på kjerneoppgaver kan imidlertid risikere å miste faglig autoritet, og framstå som relativt maktesløse overfor kategoriske og midlertidige strateger i disputter internt på sykehuset, selv om dette ikke var tilfellet i materialet. Teoretisk sett vil i verste fall maktesløse tilretteleggingsstrateger møte kategoriske strateger med skylapper og fokus på egen situasjon, som igjen generer krigerske midlertidighetsstrateger med ufravikelige agendaer. Empirisk sett indikerer materialet at overlegene inngår i et ganske hardt diskusjonsmiljø.
Informantene har reflekterte forståelser av organisasjonen de er en del av. De mest kritiske tilskriver den organisatoriske inngripen de opplever i egen arbeidshverdag til andre yrkesgrupper, slik som økonomer og jurister. Andre ser organisasjonen som ledet av ”byråkrater” eller ”ledelsen”. Organisasjonen tilskrives her en ”ikke-faglig” og til dels invaderende status. På den andre siden er noen av informantene opptatt av hvordan sykehusorganisasjonens maktstrukturer også kan være en kanal for det medisinske faget. Informantene befinner seg mellom slike ytterpunkter. Det ser ut til å være en uavklart disputt blant informantene, og kanskje også i yrkesgruppa, i hvilken grad organisasjonen kan forstås å være medisinskfaglig. En liknende disputt retter seg mot i hvor stor grad man skal tilskrive ledelsesoppgavene medisinskfaglig relevans. | nor |