Frivillighetens autonomi : Frivillighetssentraler i møte med det offentlige

Abstract

Frivillige organisasjoner og sammenslutninger i den sivile sfære blir ofte fremhevet som vesensforskjellige fra offentlige og markedsbaserte organisasjoner. Implisitt i litteraturen om frivillige organisasjoner som tilhørende en egen sektor, hviler en generell påstand om at organisasjonene – til tross for omfattende pengeoverføringer fra det offentlige – er å anse som autonome. Denne påstanden står på mange måter i et motsetningsforhold til nyere organisasjonsteori, hvor organisasjoner blir ansett som påvirkelige og avhengige av eksterne aktører.

Med institusjonell organisasjonsteori (Meyer & Rowan 1977, DiMaggio & Powell 1983) og teorier om organisasjoners ressursavhengighet (Aldrich & Pfeffer 1976, Pfeffer & Salancik 1978) som analytisk ledetråd, viser jeg i den oppgaven hvordan avhengighet av legitimitet og anerkjennelse, samt tilgangen til nødvendige ressurser i form av penger og frivillige, påvirker den frivillige virksomheten. Som case for å belyse forholdet mellom frivillig virke og omgivelsene har jeg valgt de norske frivillighetssentralene, slik disse har utviklet seg fra etableringen på begynnelsen av 1990-tallet og frem til i dag. Frivillighetssentralene er en frivillige basert enhet, dog fullfinansiert av penger fra lokale og nasjonale myndigheter. Sentralene illustrerer det som er blitt karakterisert som de frivillige organisasjoners grunnleggende dilemma: Å bli støttet, men ikke styrt (Johansson 2001:9-11).

Oppgavens empiriske materiale består av historiske data, offentlige dokumenter samt intervjudata. Den empiriske gjennomgangen viser at frivillighetssentralene forholder seg til ulike – og til dels motstridende – oppfatninger av hva som er sentralenes rolle og oppgave. Mens det fra statlig hold blir signalisert at sentralene skal være en autonom tilrettelegger for alt frivillig virke i nærmiljøet, synes flere kommuner å oppfatte sentralene som en offentlig finansiert hjelpeinstans for eldre og pleietrengende. Frivillige lag og foreninger uttrykker skepsis til sentralene, som de oppfatter som en lokal konkurrent som stjeler sårt tiltrengte økonomiske og menneskelige ressurser. Ulike forpliktelser gjør at de daglige lederne ved sentralene søker å tilpasse virksomheten for å oppnå legitimitet og anerkjennelse hos de eksterne aktørene. Noen krav må vike, mens andre fører til faktiske tilpasninger av virksomheten. Et sentralt funn i oppgaven er at kommunens forventninger til virksomheten i praksis synes å trumfe departementets oppfatning av hva sentralene skal være. Dette til tross for at ledelsen ved sentralene forteller at de er uenige i de kravene som rettes fra kommunalt hold. En forklaring på at kommuneviljen vinner frem på bekostning av statsviljen, er at tilpasningen til kommunens krav er en strategisk handling for å få tilgang til nødvendige økonomiske ressurser – ettersom kommunen i mange tilfeller også er en garantist for at departementet bevilger penger. Gjennomgangen av det empiriske materialet viser videre at offentlig og frivillig virke i mange tilfeller flyter over i hverandre, og at grensene mellom disse ikke er så renskåret som teorier om en egen frivillig sektor impliserer. Frivillighetssentralene opptrer ikke uavhengig av det offentlige, den daglige aktiviteten er ikke forankret i prinsippet om autonomi. Snarere fremstår sentralenes virksomhet som formet i relasjon til omgivelsene, som et resultat av jakten på anerkjennelse og økonomiske midler fra myndighetene.