| dc.description.abstract | Velges arbeidstid? Hvordan forhandles det om valg av arbeidstid når mulighetene er få og strukturell tvunget deltid er et forhandlingspremiss? I denne studien drøftes problemstillingen ”Hvordan forhandler hjelpepleiere ansatt ved sykehjem på bygda om valg av arbeidstid? Datamaterialet er dybdeintervjuer med seks hjelpepleiere ansatt i to ulike kommuner på Sørøstlandet. Dette metodiske utgangspunktet har muliggjort å studere ambivalens og dilemmaer i forhandlingen om valg av arbeidstid.
To av hjelpepleierne ønsket å jobbe full stilling, to ønsket en større deltidsstilling og to var fornøyd med deltidsstillingene sine. De som ønsket større fast stilling jobbet ekstra som vikar ved behov. Hvor mye de jobbet ekstra hadde sammenheng med hvor stor fast stilling de besatte. Forhandlingen om å jobbe ekstra var på den ene siden et spørsmål om å forvalte en god relasjon til arbeidsgiver og kollegaer. Flere fikk dårlig samvittighet når de sa nei til å jobbe ekstra. På den andre siden var forhandlingen også et spørsmål om økonomisk avhengighet av ekstravakter. Hjelpepleierne forhandlet i tre sfærer om stillingsstørrelse og merarbeid; med familien, arbeidsgiver og kollegaer.
To ulike teorier er trukket inn for å belyse og forstå hjelpepleiernes valg og preferanser av arbeidstid; Hakims preferanseteori og Cromptons mer strukturelle teori om kvinner og arbeidstid. Disse teoriene fanget likevel ikke godt nok opp forhandlingenes kompleksitet, når det gjaldt hvordan det forhandles om arbeidstid, og premissene i og for forhandlingene. Derfor har jeg tatt inn begrepene normer, forventninger og roller i det teoretiske perspektivet. De er nyttige for å kunne utforske valg, frivillighet og makt på den ene siden, og tvang, ufrivillighet og avmakt på den andre. I tillegg er teorier om makt og kjønn trukket inn i det teoretiske perspektivet. Det har vært nyttige for å kunne problematisere naturaliserte premisser i forhandlingen om valg av arbeidstid.
Arbeidsgiver tilbød en fleksibel arbeidstid, som kortere arbeidsdager, og krevde til gjengjeld tilgjengelighet og beredskap av de ansatte for å dekke opp ledige vakter. Det lå sterke forventninger om å si ja til å jobbe ekstra når man ønsket en større stilling. De måtte gjøre seg tilgjengelig for arbeidsstedet ved å stille opp og ta det de kunne få av ekstravakter. Denne gruppen hjelpepleiere kunne i liten grad velge arbeidstid. Arbeidssituasjonen var i det hele tatt ufrivillig. Ufrivillig deltid er i denne sektoren en forutsetning for organiseringen av arbeidstiden. At noen ønsker mer arbeidstid er en forutsetning for at ledige vakter dekkes opp. De som var fornøyde med stillingsbrøken sin, kunne til en viss grad gjøre seg utilgjengelige for disse forventningene og kravene, for eksempel om å jobbe ekstra. Hjelpepleiernes maktposisjon er et viktig premiss i forhandlingen om arbeidstid. Ulike posisjoner innenfor dette systemet, at noen ufrivillig har små stillinger mens andre frivillig har store stillingsbrøker, er kanskje derfor også er en viktig forutsetning for dette systemets opprettholdelse, fordi disse posisjonene svekker grunnlaget for kollektivdannelser som kan endre på organiseringen av arbeidstiden. Deltidsarbeidet er kjønnet. Kjønn er også et viktig premiss i forhandlingene om arbeidstid. Kvinner velger det som er igjen av alternativer etter at mannen har valgt arbeid og arbeidstidstilpassning. Dette handler både om lønn, ugunstige arbeidstider og tilgjengelighet og omsorg for familien. Forhandlingene om valg av arbeidstid har dermed både kjønnete konsekvenser og konsekvenser for opprettholdelse av maktstrukturene.
Valg av arbeidstid har altså både frivillighet og ufrivillighet knyttet til seg. Takknemmelighet, hjelpsomhet og samvittighet er normative orienteringer som var viktige i forhandlingene om ”valg” av arbeidstid. Disse hensynene virket disiplinerende og som et normativt press, noe som igjen utfordrer ideen om arbeidstid som valgt. Likevel var ideen om valg nærværende hos hjelpepleierne. De normative orienteringene hjelpepleierne brukte i forhandlingen, mener jeg, forsterkes i omsorgsyrket, på bygda og i et kvinneyrke. Dette gjør også valgmulighetene færre, fordi det kan tenkes at prisen av å gå på tvers av gjeldende normer er for høy. I grådige organisasjoner er forutsetningene nettopp kvinners samvittighetsfulle innsats. Når ”rettferdighet” i et urimelig system søkes, og ”valg” i et system uten valgmuligheter gjøres, avpolitiseres både det urimelige systemet og fraværet av valgmuligheter. Konsekvenser av slike prosesser blir dermed at kvinnelig underordning ”velges,” naturaliseres og reproduseres. | nor |