| dc.description.abstract | Temaet for oppgaven er en type fotballsupportere som kaller seg ultras. Ultraskulturen stammer fra Italia, men har begynt å vokse frem i Norge i løpet av det siste tiåret, og oppgaven fokuserer i all hovedsak på norske ultrasinspirerte grupper.
Problemstillingen er todelt. Første forskningsspørsmål handler om hva selve ultrasbegrepet innebærer og hvordan medlemmer av gruppene presenterer seg selv og sin relasjon til resten av publikumsfeltet. Andre forskningsspørsmål forsøker å besvare hvordan økt kommersialisering og andre aspekter ved det som kalles den moderne fotballen, kan ha spilt en rolle for hvordan alternative supportergrupperinger har vokst frem. Målet er å undersøke hvordan ultrasgruppene forholder seg til andre instanser utenfor seg selv, for eksempel klubber og forbund, vakter/politi samt resten av publikum. Jeg spør også hvordan ultras forholder seg til og omtales i media og hvorvidt gruppene påvirkes av dette.
Det teoretiske rammeverket består av subkulturteorier og stemplingsteori. Subkulturbegrepet forstås gjennom Birminghamskolens forklaringsmodell der motstandsbegrepet står sentralt. Det hentes også inspirasjon fra Sarah Thorntons subkulturforståelse og hennes begreper om subkulturell kapital og style. Disse to forklaringsmodellene utfyller hverandre og belyser ulike aspekter ved ultrasfenomenet. Stemplingsteorier og begrepet moralsk panikk brukes om forholdet mellom ultrasgruppene og andre utenfor miljøet, samt hvordan de omtales i media og hvordan dette kan være en påvirkningsfaktor for miljøets utvikling.
Jeg har gjennomført kvalitative intervjuer med seks personer innenfor ultrasmiljøet. Intervjuene utgjør hovedtyngden i datamaterialet. I tillegg suppleres det med deltagende observasjon fra fotballkamper. Informantene tilhører miljøene rundt eliteserieklubbene Rosenborg, Lillestrøm og Fredrikstad. Oppgaven tar utgangspunkt i deres selvforståelse, og hvordan de oppfatter sin egen situasjon på det norske supporterkulturelle feltet.
Funnene viser blant annet at norske ultrasgrupper henter inspirasjon fra andre land i Europa, Italia spesielt. Samtidig finnes en tydelig motstand mot den moderne fotballen. Kjennetegn ved den moderne fotballen er økt kommersialisering og en gradvis utskiftning av publikum fra fans til kunder. Fotballens varekarakter er blitt mer fremtredende, og fotball har fått et markant underholdningspreg der familier er den nye målgruppen. Ultrasgruppene representerer en motvekt til denne utviklingen, og prøver å innføre et mer aktivt supporteruttrykk bestående av elementer som sang, flagg, bannere og pyroeffekter. Det å opprette ultrasgrupper kan tolkes som et forsøk på å forskyve supporterfeltets doxa i ønsket retning, altså mot det de oppfatter som en mer tradisjonell og autentisk tribunekultur.
Studien viser også at lojaliteten og tilhørigheten til egen klubb er sentral i ultrasmiljøet, samtidig som de ønsker å være et uavhengig talerør som har innflytelse på klubben og på avgjørelser som angår dem. Funnene viser at innflytelsen ultras har blant medsupporterne og klubbene varierer fra gruppe til gruppe. Ultras Nidaros i Trondheim er i skrivende stund i en bedre posisjon enn gruppene på Østlandet. Vanskelighetene noen av gruppene sliter med kan skyldes flere ting, blant annet at det for mange er uklare skiller mellom ultras og casuals, en annen alternativ supporterkultur som blant annet avtaler voldelige oppgjør med andre lags supportere.
Informantene understreker at ultraskulturen på ingen måte er noen voldskultur, men har som mål å støtte laget sitt på best mulig måte. Ultrasmiljøet er i alle tilfeller ment å være en positiv ressurs på tribunen, men de er også motstandere av autoriteter som vakter og politi, noe som tidvis skaper konflikter.
Forskjellene i måten ultrasgruppene blir mottatt på kan også henge sammen med hva slags type fans man ønsker å rekruttere til supporterklubben. Supporterne i Trondheim prøver å rekruttere folk som bidrar aktivt på tribunen, mens Lillestrøm og Fredrikstads supporterklubber er mer familieorienterte. Dette kan være en grunn til at de i større grad tar avstand fra den mer utagerende supporterstilen som ultras representerer.
Funnene viser også at enkelte ultrasgrupper har visse problemer som følge av negativ medieomtale. Blant annet overvåkes de strengere og nektes å opptre som egen gruppe på siden av den offisielle supporterklubben. Dette kan selvsagt skyldes at de har vært innblandet i uønskede episoder tidligere, men i mange tilfeller gir mediedekningen et inntrykk av fotballbråk som mer utbredt enn det faktisk er. Trolig er både ultras- og casualskulturen gjort til gjenstand for en slags moralsk panikk, noe som kan ha skapt en oppfatning om disse gruppene som mer utbredt eller «farligere» enn de egentlig er. Det å omtale ultraskulturen som en voldskultur i media, kan i verste fall føre til ytterligere stigmatisering av miljøet. | nor |