| dc.description.abstract | Oppgaven omhandler ubetalte omsorgshandlinger i familien, og da spesielt hjelpehandlinger fra barn til foreldre. Slike handlinger har gjennom tidligere forskning vist seg å være svært vanlig, og med den aldring vi ser av befolkningen i dag vil denne formen for hjelp også i framtiden forbli viktig. Analysene fokuserer på hjelp med praktiske gjøremål fra barn til foreldre, med dette menes for eksempel hjelp i hus eller hage, hjelp med innkjøp eller hjelp med transport. En mulig måte å forklare forekomsten av hjelpehandlinger som dette på er ved hjelp av støtte til en normativ idé om familiemedlemmer har en forpliktelse til å hjelpe hverandre, og denne normen dekker da spesielt barns ansvar for sine foreldre. Som mål på støtte til denne ansvarsnormen brukes to varianter av en skala kalt ’filial responsibility scale’. Dette er en skala som er velbrukt i forskning for å måle slik støtte. Hovedfokus for oppgaven er å finne ut av om støtte til ansvarsnormen er noen god forklaring på at barn utfører hjelpehandlinger for sine foreldre.
Oppgaven er skrevet i tilknytning til NorLAG-prosjektet ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA). Det er i oppgaven benyttet to datasett, ett med tverrsnittsdata (LOGG/NorLAG) og ett med paneldata (NorLAG). Begge er samlet inn i samarbeid mellom NOVA og Statistisk Sentralbyrå.
Oppgaven starter med å se på de faktiske hjelpehandlingene som forekommer fra barn til foreldre, og i sammenheng med dette utføres analyser som forsøker å avdekke konsekvensen av ulike demografiske og sosiale endringer i moderne samfunn for slike hjelpehandlinger. Blant endringene som inkluderes i analysene er kjønnsroller i bevegelse, kvinners økte tilknytning til arbeidslivet, nye familieformer som samboerskap istedenfor ekteskap og et økende antall ekteskap som ender i skilsmisser. Den neste analysen fokuserer på utbredelsen av støtte til en normativ idé om at barn skal stille opp for sine foreldre i Norge i dag, før blikket rettes mot konsekvensen av de demografiske endringene for støtte til den normative oppfatningen. I de siste analysene fokuseres det på hvordan det å støtte opp om en slik norm påvirker hjelpehandlinger fra barn til foreldre.
Oppslutningen om den nevnte ansvarsnormen er ikke spesielt stor i Norge, og et gjennomgående funn er at de som utfører hjelpehandlinger i mindre grad støtter opp om normen enn de som ikke utfører hjelpehandlinger. Demografiske endringer påvirker ikke støtte til normen i noen nevneverdig grad. På tross av at den generelle oppslutningen om ansvarsnormen ikke er spesielt høy, gir funn fra de longitudinelle analysene støtte til en antagelse om at det å være positiv til en slik norm, påvirker sannsynligheten for at barn begynner å hjelpe sine foreldre. Resultatene viser at positiv oppslutning om normen i liten grad har noe å si for om barn viderefører hjelpen når de allerede utfører slike handlinger, men for de som ikke gjør dette har ens støtte til normen positiv innvirkning på det å begynne å hjelpe. Analysene av tverrsnittsdata viser også tendenser til at positiv oppslutning om normen påvirker sannsynligheten for at barn hjelper sine mødre, men sammenhengen er ikke signifikant.
Analysene for praktisk hjelp fra barn til foreldre viser at av respondenter som har minst en forelder i live varierer andelen som har gjort dette fra ca. 10 % i alderen 18-29 år til over 25 % i alderen 50-59 år. Sannsynligheten er større for at menn hjelper sine foreldre enn for at kvinner gjør det gjennom store deler av livet, men i periodene hvor behovene blir størst er det kvinner som tar over som den primære giveren av hjelp. Hjelp til mor er mer utbredt enn hjelp til far. Det gjennomgående tegnet når det kommer til konsekvensen av de demografiske og sosiale endringene er at hjelpehandlinger fra barn til foreldre i liten grad påvirkes av slike endringer. Skilte personer utfører ikke færre hjelpehandlinger for sine foreldre enn gifte personer, og samboere hjelper både egne og partners foreldre like mye som gifte. Høyere utdanning og heltidsarbeid påvirker ikke hjelpen som gis til foreldre forskjellig for kvinner og menn, men analysene viser en tendens til at deltidsarbeidende kvinner har noe høyere sannsynlighet for å utføre hjelpehandlinger for sine foreldre enn heltidsarbeidende kvinner.
Det liten tvil om at det mest vesentlige aspektet for om barn hjelper sine foreldre eller ikke er deres behov. Den desidert sterkeste effekten i analysen er om foreldrene har hjelpebehov, og andelen som utfører hjelpehandlinger er også på topp i aldersperioden da foreldrene antagelig har det største behovet for hjelp. For framtiden er det at barn stiller opp når foreldres behov øker et betryggende funn, men dette viser også at en aldrende befolkning vil kunne føre til en kraftig økning i den potensielle belastningen det kan være å måtte hjelpe sine foreldre. | nor |