"I'm not rappin' as a female. I'm rappin' as an artist" : Kjønnsforhandlinger i britisk hip hop

Abstract

Denne oppgaven handler om hvordan kvinnelige rappere snakker om og forhandler kjønn. Jeg tar for meg hvordan heteroseksualiteten fungerer som en norm og hvordan en normerende femininitet kan betraktes som en del av denne. Jeg benytter meg også av diskursbegrepet siden det vises at de kvinnelige rapperne forholder seg til ulike forståelser av kjønn: en kjønnsforståelse som dominerer i hip hop-kulturen, og en som dominerer i samfunnet generelt. Jeg har tatt utgangspunkt i Dorothy Smiths sosiologikritikk og sett på hvordan de diskursene de forholder seg til vises i deres tale om praksis, altså konkrete erfaringer, fortellinger og hendelser.

Datamaterialet mitt viser at kvinnene posisjonerer seg i forhold til mannlige rappere, samtidig som de posisjonerer seg i forhold til oppfatninger rundt hvordan en jente forventes å fremstå. Jeg har sett på hvilke problemer dette byr på helt konkret og hva slags strategier kvinnene benytter seg av. Oppgaven tar for seg hvordan britiske kvinnelige rappere forhandler rundt kjønnsforståelser og de trange rollene tilgjengelige for kvinner både i nordamerikansk og britisk hip hop. Det vises tydelig at det ikke ønskes fokus rettet mot at de er kvinner, siden kvinneerfaringer ikke blir ansett som like interessante og relevante som menns erfaringer i denne konteksten. De vil ikke bli forstått som kvinnelige rappere, men som rappere under samme forutsetninger som menn. Samtidig er de nødt til å formidle kvinnelige erfaringer og egenskaper for å bli oppfattet som autentiske og ekte rappere. Dermed oppstår altså motstridende krav som vanskelig lar seg forenes.

Mitt empiriske materiale består av kvalitative intervjuer med åtte kvinnelige rappere, en kvinnelig hip hop-dj og garage-sangerinne og en mannlig hip hop-dj og produsent. Syv av jentene bodde i London mens to av dem bodde andre steder og derfor var jeg nødt til å gjøre disse to intervjuene over e-post. Informantene er i alderen 18 og 29 år. De har opplevd varierende suksess som artister. Tre av dem har fått en viss anerkjennelse i miljøet, mens de resterende sliter med å få anerkjennelse som kompetente rappere. I tillegg har nettstedet Myspace samt min egen kjennskap til feltet, og det at intervjuene ble gjort hjemme hos informantene bidratt til å danne et mer helhetlig empirisk bilde av feltet. Britisk hip hop er er for eksempel mer oversiktelig enn kommersiell nordamerikansk hip hop og kulturen bærer fortsatt preg av å være en subkultur. En større andel av utøverne er kvinner og det var en av årsakene til at jeg rettet blikket til London. Jeg mener det er interessant å se på britisk hip hop og kjønn siden det faktisk er relativt mange kvinner som velger å delta under de tilsynelatende motstridende kravene og vanskelighetene de blir utsatt for på bakgrunn av sitt kjønn. Hovedformålet med denne oppgaven er å sette fokus på situasjonen til kvinnelige rappere generelt. Jeg vil blant annet berøre mulige forklaringer på at kvinner er i et mindretall. De overordnede problemstillingene jeg prøver å svare på er: Hvordan forholder britiske kvinnelige rappere seg til kjønn og hvordan gjøres kjønn i den britiske hip hop-konteksten?

Det teoretiske utgangspunktet for oppgaven er en poststrukturalistisk forståelse av kjønn slik den kommer til uttrykk hos blant annet Judith Butler. Jeg vil benytte meg av hennes begrep kjønnsperformativitet, hvor kjønn blir forstått som noe som gjøres og fremføres. Butlers tese er at det er handlingene våre som gjør oss til kjønn og slik overskrider hun den essensialistiske oppfatningen om at kjønn er noe naturgitt, altså noe som vi er. Kjønn er noe vil blir gjennom å repetere konvensjonelle kjønnsnormer.