| dc.description.abstract | Denne tekst handler om konflikten mellom det tradisjonelle og det moderne. Tesen er at det tradisjonelle og det moderne eksisterer som synkrone motsetninger innenfor et bestemt rom og kontrasteres således med epokebruddet som skiller mellom det tradisjonelle og det moderne (det er: sosiologiens opprinnelsesdualisme). Det handler om en konflikt mellom disse to forskjelligartede dimensjoner.
Teksten bygger på et feltarbeid blant Yanomami bosatt i de høyere deler av Alto-Orinoco (for å anvende den brede betydning) innenfor staten Amazonas (Venezuela).
Etnografiske beskrivelser anvendes og må ses i sammenheng av den idealtypiske opprettholdelse av de tradisjonelle samfunnsformer. Tradisjonen er imidlertid fremdeles opprettholdt innenfor tidsligheten `nå`: det handler om tradisjonens forbindelse til hverdagslivet, og tradisjonen utøver fremdeles sine opprinnelige sosiale funksjoner. Denne antakelse kan således, på bakgrunn av at tradisjonen er opprettholdt, knyttes til de idealtypiske beskrivelser. Fortiden er med andre ord opprettholdt i nåtiden. Det handler om det tradisjonelle levevis med den tilhørende sosiale orden.
Tradisjonen kontrasteres og settes i sammenheng av det moderne. Det moderne, i kontekst av den tradisjonelle opprettholdelse i hverdagslig forstand, kommer til uttrykk som en tingliggjørelse. Det handler om de nye fremvoksende behover for det modernes ressurser. Mulighetene må ses i sammenheng av tingene gjennom mulighetene for anvendelsen av tingene og det er nærmere bestemt erfaringene i overensstemmelse av mulighetene som endrer behovene (det handler om den sosiale mekanisme for forandring av behovene). Der hvor de tradisjonelle livsformer er opprettholdt handler det også om en `friskhet` det er det relative fravær av sykdommene. Tradisjonen sørger for den sosiale orden, mens den sosial orden på sin side forvitrer innenfor det fremvoksende moderne rom.
I det fremskridende moderne handler det om en svekkelse av tradisjonen. Med det moderne forandres tradisjonen gjennom en fremvoksende avhengighet til det moderne. Det tradisjonelle opphører og oppløses ikke i en fullstendig forstand, men snarere svekkes på grunn av de moderne muligheter. Livsformene beror i økende grad på det moderne. Fortidens grep om nåtiden er uansett fremdeles vedvarende. Svekkelsen av tradisjonen, og også det delvise opphør av enkelte dimensjoner ved tradisjonen som kan skimtes, leder an til de problemdominerte livssituasjoner. Med det moderne dominerer bivirkningene.
Forandringene i seg selv må ses i sammenheng av fremveksten av et særegent første moderne hvor innenfor dette moderne bivirkningene oppstår. Bivirkningene kan oppsummeres med synlighetskulturens sykdommer og mangler. Moderniteten kommer til uttrykk som en mangelens eksistens og kroppsliggjøring. Det første tilskrives fremveksten av knappheten; mens det andre tilskrives sykdomsmessiggjørelsen og er de to innfallsvinkler til det modernes bivirkninger som teksten bygger opp om. Det modernes to bivirkninger kan sammenfattes som `et nødens fellesskap`, det er: summasjonen av sykdommene og knappheten. Likeledes utkrystalliseres differensieringene, eksklusjonene, og marginaliseringene og er et annerledes uttrykk for knappheten og sykdommene og kan på samme tid betraktes på bakgrunn av den mer generelle forståelse om den ikke-tilstrekkelige integrasjon inn i det moderne. Det handler innenfor denne kontekst (med et første moderne) om de lokale årsaker med de lokale problem (det er, generelt talt: den sosiale uorden).
I Alto-Orinoco handler det om et første moderne med fravær av et andre moderne. En anvendelse av et ytterligere case illustrerer på sin side (hva som kan opphøyes som konturene av) det andre moderne. Denne antakelse knyttes til Inuittenes sosiale situasjon i det canadiske nord (som kan oppføres som subcaset). Og selv om det også her handler om fremveksten av et særegent første moderne knyttes (som et ytterligere perspektiv) det vestlige første modernes bivirkninger til det arktiske økologiske system. I overensstemmelse av det andre moderne handler det om en tradisjon som fremstår som en mer eller mindre fortidig konstellasjon. Denne situasjon er realisert, for det første, gjennom fremveksten av et første moderne, og, for det andre, gjennom dynamikken omhandlende det modernes mangfoldiggjøring av grensene. Gitt fremveksten av et særegent første moderne dreier det seg om en ødeleggelse av tradisjonen. Det vestlige moderne (gjennom bivirkningene som relateres til den globale oppvarming og den økende giftspredning) ødelegger på sin side dette særegen første moderne og også det tradisjonelle: det som et første moderne ødelegger, ødelegger også det andre moderne hvor slik sett de allerede fremsatte ødeleggelsene suppleres av nye ødeleggelser. Det fremsettes med andre ord en annerledes konflikt enn i Alto-Orinoco.
Forandringene i Arktis kan sammenfattes ut i fra at det økologiske system kollapser gjennom `det vestlige modernes bivirkninger`. Det handler nærmere bestemt om eksternaliseringen av `det vestlige modernes bivirkninger`. Moderniteten manifesteres som gift i de biologiske kropper og kontrasteres med synlighetskulturen i Alto-Orinoco. De lokale årsaker med de lokale problem kontrasteres med de lokalt/globale årsaker med de lokalt/globale problem. (Jf. modell 2, s.109).
Teksten opererer med tre teoretiske perspektiver. Henholdsvis det tradisjonelle, det første, og det andre moderne. Disse perspektiver bygges opp med sosiologisk teori utformet av Edward Shils, Anthony Giddens, og Ulrich Beck (jf.modell 1, s.18). De to første snakker mer om tradisjon enn sistnevnte gjør. Alle tre fokuserer på moderniseringer og forandringer. Et ikke-vestlig perspektiv kan tilskrives Anthony D. King, Jan N. Pieterse, Roland Robertson, og Göran Therborn og innlemmer den teoretiske innfallsvinkel til en ytterligere historie. | nor |