| dc.description.abstract | Rockabilly-miljøet er en spektakulær subkultur som oppholder seg på Oslos østkant og i sentrumsområdene. Miljøet har en klar og tydelig kontinuitet på 30 år i Oslo, men har også røtter helt tilbake til 50-tallet. Dette er tydelig gjennom deres sans for musikk – altså rockabilly – som oppsto på 50-tallet i USA, og som fremdeles i dag tiltrekker personer mot miljøet. Min studie er en kvalitativ studie der jeg tar i bruk deltagende observasjon, og intervjuer 8 personer i rockabilly-miljøet for å finne ut hvorfor de engasjerer seg i en slik subkultur, og også hvordan subkulturen fungerer. Blir de tiltrukket av moten i seg selv eller av motstandelementet en slik subkultur representerer? Eller kan det være en blanding av begge elementer? Jeg har tatt i bruk subkulturteorier fra Birmingham-skolen for å vise kontinuitet i subkulturer fra 50-tallet og frem til i dag, samt som analysemetoder. Består subkulturen henholdsvis av personer fra en arbeiderklassekultur – som Birmingham-skolen mener er en generell tendens innen subkulturer? Det kan her se ut til at rockabilly-miljøet er delt i to – der den ene delen spesifikt stammer fra en arbeiderklassebakgrunn, mens den andre delen heller velger å være en del av en slik arbeiderklassekultur, men som egentlig tilhører ulike samfunnslag. Denne todelingen tydeliggjør også et generasjonsskille, både i alder og bakgrunn. Det ser generelt ut til at ”rockerne” - altså den ”eldre” generasjonen (ca. 40-60 år), har en bakgrunn i tradisjonell arbeiderklassekultur med arbeiderklasseyrker, mens ”rockabillys” - den ”yngre” generasjonen (ca. 20-40 år), tenderer til å tilhøre flere samfunnslag, og dermed oftere har høyere utdannelse. Høyere utdannelse er imidlertid et tema det ikke snakkes så høyt om, da alle opphøyer arbeiderklassekulturen og dens verdier – som for eksempel kollektiv orientering og solidaritet, en løsningsorientert stil, ”hardt arbeid” og faglært arbeid, ølkonsum og at miljøet sentreres rundt østkanten og sentrumsområdene av Oslo.
Et slikt skille tyder på et samfunn i endring, der det tungt, strukturerte klassesamfunnet endrer seg i retning av et mer forbrukerrettet samfunn. Det er likevel tydelig i miljøets sosiale struktur at det gir status å opprinne fra en arbeiderklassekultur. Det er dermed også viktig å være autentisk – å være helhjertet med i kulturen, med riktig bakgrunn, stil og kunnskaper. Dette vil ellers gi utslag på ens plass i det sosiale hierarkiet, og miljøets indre kjerne sentrer nettopp rundt å klatre i den sosiale rangstigen. Dick Hebdiges (1979) teori om bricolage har her hjulpet meg til å forstå hva rockabilly-miljøets spektakulære stil betyr for dem selv, og også for deres samhandling og organisering som en gruppe. I rockabilly-miljøet tar man meget bevisst i bruk bricolage i utviklingen av stil, noe som innebærer at Hebdiges teorier fremdeles er meget anvendbare. For å forstå miljøets generelle organisering tar jeg også i bruk Sarah Thornthons (1995) teori om subkulturell kapital, og viser hva akkumulasjon av rockabilly-kapital betyr for den enkeltes status og dermed for den enkeltes plass i det sosiale hierarkiet. Rockabilly-kapital konstituerer makt og status i det sosiale feltet rockabilly-miljøet utgjør, altså innen deres kultur, og det er dermed identitetsmarkører som stil, grad av autentisitet og kunnskap om musikk og miljøets historie som plasserer den enkelte på den sosiale rangstigen.
Jeg spør også som Jenny Garber og Angela McRobbie (1975): ”Er virkelig kvinner fraværende i subkulturer?” Svaret på dette er et klart ”Nei!”. De er definitivt til stede i rockabilly-miljøet, noe fenomenet ”burlesk” vitner om. Burlesk har i Norge fått oppmerksomhet gjennom denne subkulturens bruk av slike show, noe som også betyr at kvinnenes rolle i miljøet har endret seg den siste tiden. Tidligere var det vanligere at kvinner kom inn i miljøet gjennom kjæresten, og hadde dermed ingen egen stemme eller status. I dag er kvinner mer synlige i miljøet, noe som er en direkte konsekvens av at kvinner nå kan bruke burlesk som en måte å øke sin status innad i miljøet på – og dermed også være med på å farge miljøet. Burlesk som sceneshow har ført til diskusjoner innad i miljøet, både som fenomen og nettopp fordi burlesk kan sees som en ny ”æra” innenfor miljøets utvikling.
Birmingham-skolen mener ungdomssubkulturer bruker sin stil som en form for symbolsk motstand mot maktforholdet i samfunnet, altså mot de strukturelle ulikheter en kan oppleve som del av en arbeiderklassekultur (Clarke 1976, Jefferson 1976 og Willis 1977). Suzanne Schulz (1998) mener imidlertid at en engasjerer seg i en spektakulær subkultur grunnet behov for å utvikle ens identitet gjennom mote, og at Birmingham-skolens motstandsteorier er mangelfulle. I Oslos rockabilly-miljø er det fokus på både mote og motstand. En liker stilen som denne subkulturen innebærer – altså en blanding av nostalgi og retro når det gjelder klær og livsstil, men det handler også om å tørre å være annerledes – å vise en motstand til maktforholdet i dagens samfunn. Tiltrekningen til miljøet handler derfor om hvilken type identitetsprosjekt en velger å begi seg inn på, og mange av rockabilly-miljøets medlemmer velger aktivt sin identitet. Dette kan innebære at de må velge bort sin opprinnelige klasseposisjon, da de ønsker å i stedet tilhøre denne arbeiderklassekulturen. Å være en del av rockabilly-miljøet innebærer derfor begge elementene – en tiltrekning mot mote og motstand. | nor |