| dc.description.abstract | Temaet i denne masteroppgaven er generasjonsoverføring av barneoppdragelse i en arbeiderklassekontekst. Oppgaven handler om unge foreldre som vokste opp i arbeiderklassefamilier med to yrkesaktive foreldre. Hvordan opplevde informantene oppveksten sin, og hvordan utformer de foreldreskapet sitt? Hva er klassespesifikt, og hva er klasseoverstridende? Er det noe de vil gjendanne og endre? Bruker de oppvekstfamilien som referansepunkt, eller viser de til holdepunkter utover familiekonteksten?
Forskning viser klasseforskjeller i oppdragelsespraksis, idet arbeiderklasseforeldre tradisjonelt har lagt størst vekt på innordning og lydighet forsterket gjennom bruk av fysiske sanksjonsmidler. Hovedfokuset i denne oppgaven er på oppdragelsesstil med særlig henblikk på fysiske sanksjoner, men et underspørsmål er knyttet til holdning og praksis når det gjelder omsorgsarrangement. Her viser forskning at arbeiderklasseforeldre i mindre grad benytter barnehage i forhold til middelklasseforeldre.
I norsk familiesosiologi er det forsket lite på barneoppdragelse i arbeiderklassen. I tillegg har middelklassens verdier ofte blitt tatt for gitt, og slik har man understreket arbeiderklassens ”feil og mangler”. Mye av intensjonen i denne oppgaven er å bidra til et mer nyansert bilde av oppvekst og oppdragelse i en arbeiderklassekontekst. Kan positive så vel som mangelfulle sider ved arbeiderklasseoppveksten trekkes frem?
Oppgaven baserer seg på kvalitative intervjusamtaler med åtte foreldre, derav fem kvinner og tre menn, hovedsakelig bosatt i og utenfor Osloområdet. I analysen anvender jeg begreper som tar sikte på å identifisere hvordan informantene forholder seg til erfaringer fra oppvekstfamilien når de utformer foreldreskapet sitt. Her identifiserer jeg tre hovedtyper som handler om å bryte med, gjendanne eller reparere mønstre fra egen oppvekst, beroende på i hvilken utstrekning informantene bruker oppvekstfamilien som positiv eller negativ modell.
Resultatene tyder på at det er stor variasjon i egne oppveksterfaringer der det fortelles om tunge så vel som gode oppveksterfaringer. Eksempler på tung oppvekst er erfaringer med vold, alkoholmisbruk og fraværende fedre, mens eksempler på god oppvekst er erfaringer med verbal irettesettelse og nærværende fedre. I selve oppdragelsesstilen var det derimot mindre variasjon å spore. De fleste informantene gir et bilde av en autoritær oppdragelse i oppveksten, der lydighet fremstod som en sentral oppdragelsesverdi. Flere erfarte fysiske sanksjoner i mildere eller strengere form, og det var hovedsakelig fedrene som ble sett på som de ”strengeste”. Andre sanksjoner fra oppveksten var verbal irettesettelse, tap av goder og husarrest.
Når det kommer til eget forelderskap, tyder resultatene på noenlunde lik praksis. Fra et klassesynspunkt forstår jeg mye av informantenes oppdragelsespraksis som en tilnærming til middelklassefamiliens verdier og praksiser, idet selvstendighet fremstår som en sentral oppdragelsesverdi. Barnas selvrealisering og mestring av omgivelsene vektlegges, men lydighetsverdien er ikke fraværende. Blant annet blir regler og punktlighet nevnt som viktige verdier. Når reglene ikke overholdes, praktiseres verbal irettesettelse, frihetsbegrensninger og tidsbegrenset tap av goder. I tillegg er det noen som sier at de tar hardt tak i barna sine. Dette gjelder informanter som selv erfarte fysiske sanksjoner i oppveksten, og her illustreres manglende samsvar mellom verdi og praksis. Slik irettesettelse kan imidlertid forstås som en videreføring av lydighetskrav og bruk av makt, og på dette punktet kan det virke som at de informantene det gjelder praktiserer arbeiderklassesosialisering fremfor middelklassesosialisering.
Av omsorgsarrangement i oppveksten erfarte de fleste å være hjemme hos mor i førskolealder. I egen praksis har samtlige benyttet barnehage som tilsynsordning. Men til tross for lik omsorgspraksis, finner jeg at holdningene er ulike: Noen mener barna har det best hjemme hos mor, mens andre mener barnehagen er bra som sosialiseringsarena. Mødre som selv erfarte å være hjemme hos mor er de som er mest tilbøyelige til å mene at barna har det best hjemme.
I denne oppgaven finner jeg tendenser til både gjendanning og endring med hensyn til oppdragelsesverdier, sanksjonsmidler og omsorgsarrangement. Oppvekstfamilien fremstår som et sentralt referansepunkt i positiv så vel som i negativ forstand. | nor |