Kampen om skittarbeidet : en analyse av diskusjonen mellom sykepleiere og hjelpepleiere i etterkant av ”Loen-vedtaket” i 1989

Abstract

Utgangspunktet for denne oppgaven er det såkalte Loen-vedtaket fra Norsk Sykepleierforbunds (NSF) årsmøte i Loen i 1989. NSF vedtok da å arbeide for at det i fremtiden kun skulle være sykepleiere og ikke hjelpepleiere som arbeidet med pasientpleie i de somatiske sykehusene. Hjelpepleierne skulle bort fra pleiefeltet på sykehusene. Arbeidsdelingen mellom de to yrkesgruppene skulle altså endres. Sykepleiernes begrunnet dette forslaget med at behandlingsmetodene i somatiske sykehus ville endres så mye i omfang og kompleksitet at det kun var sykepleiere med et teoretisk kunnskapsgrunnlag som kunne utføre pleien her. Med hjelpepleiere på feltet mente de at det var fare for at pasientene ble feilbehandlet fordi de ikke hadde tilstrekkelig kunnskap til å behandle de mest kompliserte sykdomstilfellene. Den nye arbeidsdelingen innebar at sykepleierne ville ta tilbake arbeidsoppgaver som de tidligere hadde delegert til hjelpepleierne. Dette var oppgaver med lav status som det ifølge Hughes (1984) er vanlig at profesjonsaspirerende yrkesgrupper delegerer til grupper under seg, og som han benevner som ”dirty work”, eller skittarbeid (Dahle og Iversen 2001: 249) som jeg velger å bruke i denne oppgaven. Jeg vil i analysedelen argumentere for at Loen-vedtaket var et forsøk på å få aksept for at sykepleie var et fag som var basert på teori, og dermed presse hjelpepleierne ut fra feltet – altså at sykepleierne her førte en profesjonskamp mot hjelpepleierne. En gjennomgang av sykepleiens historie gir støtte for en slik tolkning. Sykepleie har tradisjonelt blitt oppfattet som et fag basert på kvinners naturlige egenskaper og forestillingen om en kall- og oppofrelsesideologi har hengt ved faget i alle år. Sykepleierne og NSF har i alle år kjempet en kontinuerlig kamp for å oppnå anerkjennelse for sykepleien som et eget profesjonelt fagfelt på lik linje med andre profesjoner, noe jeg vil vise med et tilbakeblikk på deler av sykepleiernes historie. Loen-vedtaket mener jeg er eksempel på en av mange kamper sykepleierne har kjempet opp gjennom historien for å oppnå status som profesjon og få økt anerkjennelse for eget fagfelt. Argumentene og strategiene de har brukt har vært forskjellige i innhold, men målet har hele tiden vært det samme. Med Loen-vedtaket viste profesjonskampen seg svært tydelig i form av forsøk på utestengelse av en yrkesgruppe som jobber tett med sykepleierne. Hvordan kunne så Loen-vedtaket bidra til sykepleiernes langvarige prosjekt om økt anerkjennelse for eget fagfelt? Ifølge Abbott er det avgjørende for profesjoner at de har et teorietisk kunnskapsfundament å støtte seg på. Først når de har et slikt fundament i ryggen vil de stå sterkere i den kontinuerlige kampen om jurisdiksjon som foregår mellom profesjoner (Abbott 1988: 9). Jeg vil i oppgaven argumentere for at hjelpepleierne står i veien for at sykepleierne skal oppnå sine profesjonsmål. Hjelpepleierne er en yrkesgruppe som i hovedsak baserer seg på et praktisk kunnskapsgrunnlag. Når pleiefeltet bemannes av to yrkesgrupper der den ene nesten utelukkende besitter praktisk kunnskap, blir det vanskelig for den andre å argumentere for et sterkt behov for teoretisk kunnskap. Samtidig møter sykepleierne et annet hinder, nemlig at kvinners arbeid blir betraktet som praktisk arbeid. Dermed blir det vanskelig for sykepleierne å oppjustere feltets status gjennom å argumentere med behovet for en teoretisk kunnskapsforankring. Loen-vedtaket kan sees på både som en enkeltstående og selvstendig profesjonshandling vurdert ut fra tradisjonelle profesjons- og kjønnsteorier, men vedtaket og argumentasjonen rundt kan også plasseres inn i en rekke av sammenlignbare kamper som sykepleierne har ført gjennom mange år. Saken er på ny blitt aktualisert gjennom den evalueringen Nasjonalt Organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) gjennomførte av de akkrediterte bachelorstudiene i sykepleie i Norge i 2005, hvor hele 30 av 31 sykepleierutdanninger ble underkjent og sto i fare for å miste retten til å utdanne sykepleiere hvis ikke kvaliteten i studiet ble hevet betydelig. En fellesnevner i kritikken av utdanningene var at de manglet et teoretisk kunnskapsfundament – nettopp det som sykepleierne og NSF har kjempet for å oppnå gjennom historien.