Øl og vold og skamslåtte bønder? : en studie av Klanen, med vekt på supporteres innflytelsesmuligheter og kontroll av uønsket supporteradferd

Abstract

Sammendrag Utgangspunktet for studien er som tittelen indikerer en todelt problemstilling: For det første vil jeg bruke Klanen som case for å belyse generelle problemstillinger knyttet til kommersialiseringen av fotballen og supporternes posisjon på feltet. Hvilken betydning har Klanen for Vålerenga, og i hvor stor grad omsettes dette i en maktposisjon overfor klubben? For det andre ønsker jeg å analysere utviklingen innenfor Klanen når det gjelder forekomst av ulike typer uønsket adferd og peke på bestemte trekk ved miljøet og samarbeidet med klubben som har vært viktige for utviklingen.

Både norsk og internasjonal fotball defineres i økende grad som ren underholdningsindustri. Fotballsupportere har alltid befunnet seg i en mellomposisjon mellom tilskuer og deltaker, men som del av utviklingen i seinere år ser man forsøk på å definere supporterne inn i en ren kundeposisjon. Dette bryter kraftig med supporternes selvbilde, men det kan også stilles spørsmål ved om det egentlig er dekkende for de faktiske realiteter. Alle klubber har en ”mytologi” og denne kan være tydelig eller diffus, nokså endimensjonal eller mer kompleks. Mytologien er samtidig ”råstoffet” som man kan utvikle en merkevare utifra. Vålerengas mytologi påviser jeg i oppgaven at er både sterk og kompleks, og Klanen utgjør en sentral del av denne mytologien. Dette sammen med Klanens tallmessige styrke er hovedgrunn til den sterke posisjon som organisasjonen har overfor Vålerenga. Samtidig lanserer jeg en hypotese om at økt fokus på merkevare er en del av kommersialiseringen som faktisk for noen klubbers del kan by på økte muligheter for innflytelse for supporterne. Imidlertid henger dette igjen sammen med mytologi, for klubber med en mytologi som først og fremst handler om enkeltstjerner og egne sportslige triumfer vil trolig gi supporterne mindre handlingsrom enn en klubb der forholdet til supporterne eller lokalsamfunnet rundt klubben utgjør en sentral del av mytologien. I denne oppgaven viser jeg at Vålerenga både har en mytologi som er ”gunstig” for supporterne slik sett og samtidig at Klanen har utnyttet disse mulighetene nokså optimalt. De har særlig en sterk innflytelses over slike ting som direkte angår dem, som ”materielle betingelser” og supporterkulturell autonomi, men også over den generelle klubbdriften har de en viss innflytelse. I annen del av oppgaven redegjør jeg først for utviklingen der Klanens rykte skiftet fra å være Norges verste til Norges beste supportere. Sentralt i denne utviklingen var prosessen med å få gjennomslag for et prinsipp om at man ikke skulle gjøre noe som kunne skade klubben. Dette prinsippet håndheves gjennom en utstrakt uformell indre justis, der skadelig oppførsel sanksjoneres umiddelbart gjennom negative reaksjoner fra medsupportere.Man har balansert Klanens uttrykk ved å beholde en brodd og et ganske ”røft” uttrykk samtidig som ”mykere” og mer akseptable verdier har kommet til. Også strukturelt har man balansert mellom å gi plass til nye grupper supportere og å la ”de gamle” beholde et rom og en posisjon innad. På den måten har man klart å holde organisasjonen samlet, som har vært en viktig forutsetning for at etablerte indre justis-mekanismer også har kunnet nå ut i ulike randsonemiljøer. Økt fokus på merkevarebygging ser man at har ført til større vekt på å få kontroll med ulike typer uønsket supporteradferd. Dette henger også sammen med at medias dekning av temaet sterkt har preg av det som kalles ”moralsk panikk”, og selve dekningen kan sies å bidra til en prosess av ”media amplification”. Jeg skisserer ulike mulige strategier og sannsynlige konsekvenser av disse for fotballklubbene i møte med egne randsonemiljøer blant supporterne og spesielle supporterkulturelle avarter. Det er likevel visse typer oppførsel det ikke hersker konsensus om. Dette gjelder særlig forhåndsavtalte konfrontasjoner mellom grupper av casuals. Vålerenga og Klanen har her valgt en strategi som er mer preget av dialog enn for eksempel klubber som Brann og Lillestrøm. Denne har trolig bidratt til at også randsonemiljøene slutter opp om det generelle prinsippet om at klubbens omdømme ikke skal skades.