| dc.description.abstract | Denne oppgaven handler om politisk integrasjon blant etniske minoriteter i Oslo. Undersøkelsen gjøres med utgangspunkt i datamaterialet samlet inn til forskningsprosjektet "Flerkulturelle demokratier og politisk integrasjon i storbyer", ved Jon Rogstad, Institutt for samfunnsforskning. Datamaterialet er en spørreundersøkelse gjort på telefon til 1.200 respondenter, hvorav det er 300 i hver gruppe med ulik landbakgrunn, henholdsvis tyrkisk, pakistansk, bosnisk og etnisk norsk bakgrunn.
De to hovedproblemstillingene tar utgangspunkt i hvor stor grad av tillit borgerne har til andre medmennesker, og i hvor stor grad borgerne stoler på de politiske institusjonene. Deretter undersøker jeg hvorvidt vi ser sammenheng mellom høy grad av tillit og demokratisk deltakelse. Demokratisk deltakelse undersøkes som valgdeltakelse ved lokale og nasjonale valg, og som engasjement på grasrotsnivå, operasjonalisert som en indeks bestående av seksten ulike aktiviteter. Denne inneholder ukonvensjonelle aktiviteter som det å delta i demonstrasjonstog, skrive leserinnlegg, gi penger til en organisasjon med mer.
Det teoretiske grunnlaget for oppgaven er Robert Putnams begrep sosial kapital, Bo Rothsteins teori om sosial tillit, samt teorier om politiske ressurser, medborgerskap og det sivile samfunn.
Undersøkelsen ble gjort med kvantitativ metode, hvor jeg ved hjelp av SPSS gjorde logistiske og lineære regresjoner. Jeg gjør separate analyser, landgruppe for landgruppe. Slik kan jeg gjøre sammenligninger de ulike gruppene i mellom, og se effekten av kontrollvariabler som utdanning og kjønn på de ulike minoritetsgruppene.
Analysen foregår i to deler. I første del er tillit avhengig variabel, og jeg ser på mulige forklaringer på forskjeller i grad av tillit til politiske institusjoner og tillit til medmennesker. Personer med bosnisk bakgrunn har gjennomgående høyere grad av tillit til politiske institusjoner enn noen av de andre gruppene (inkludert etnisk norske). Menn med tyrkisk eller pakistansk bakgrunn har høyere sannsynlighet for å stole på politiske institusjoner enn kvinner med samme bakgrunn. Når jeg undersøker tillit til medmennesker, finner jeg at personer med innvandrerbakgrunn i større grad stoler på etnisk norske enn på folk med samme landbakgrunn.
I andre del av analysen er demokratisk deltakelse avhengig variabel. Her er de to formene for tillit inkludert blant de uavhengige variablene, slik at vi kan undersøke hvordan tillit virker inn på deltakelse. Det vi ser er at verken tillit til politiske institusjoner eller tillit til medmennesker har videre effekt på demokratisk deltakelse. Gjennomgående i analysene, av både valgdeltakelse og indeksen for politisk engasjement, er at vi finner en positiv effekt av botid for folk med tyrkisk og pakistansk bakgrunn. Botid er ikke signifikant for de med bosnisk bakgrunn når det gjelder valgdeltakelse, og når vi undersøker politisk engasjement finner vi at botid virker negativt inn. Menn med tyrkisk bakgrunn har høyere sannsynlighet for å delta i politiske aktiviteter enn kvinner med samme bakgrunn.
Gitt at våre analyser er riktige, finner vi også at de etablerte teoriene om politiske ressurser ikke bekreftes. Verken arbeidstilknytning, utdanningsnivå eller inntekt har videre effekt på demokratisk deltakelse.
Da det er store variasjoner i hvordan forklaringsvariablene virker inn på de ulike minoritetsgruppene vil jeg konkludere med at det var nyttig å gjøre analysene separat. Dette viser oss at det ikke er mulig å hevde universelle teorier, men at hver enkelt minoritetsgruppes situasjon må undersøkes i lys av sin samtid, og i et vekselspill mellom individuelle og kollektive forklaringer.
Vi ser også at det er større forskjell minoritetene i mellom enn mellom majoritet og minoritet i gjennomsnitt, både når det gjelder tillit til medmennesker, tillit til politiske institusjoner og demokratisk deltakelse. Slik utfordres tanken om at vi finner minoriteter på den ene siden og majoriteten på den andre. | nor |