Et liv mellom bygningene : en kvalitativ studie av bostedsløse personers hverdag

Abstract

Sammendrag Tema for denne oppgaven er bostedsløse personers hverdag i Oslo. Oppgaven baserer seg på kvalitative intervjuer med åtte bostedsløse personer. Spørsmålene jeg har stilt mine informanter omhandler deres praktiske hverdag, og jeg har forsøkt å identifisere hvilke strategier de gjør bruk av når de konstruerer et liv uten bolig. Et overordnet mål for oppgaven har vært å se på hvilke konsekvenser mangel på bolig har for mine informanters tilværelse. Det overordnede målet er todelt; for det første ønsker jeg å se på hvilke samfunnsmessige faktorer som bidrar til at bostedsløse personer befinner seg i en marginal posisjon i samfunnet. For det andre er målet med denne oppgaven å gi et innblikk i bostedsløse personers livssituasjon. I analysen identifiserer jeg ulike strukturelle faktorer som er med på å opprettholde mine informanters marginale posisjon i samfunnet. I den senere tid har vi sett en økende tendens til privatisering av det offentlige rom, og med økt privatisering oppstår også økt kontroll av grensene mellom det offentlige og det private rom. Reguleringen av det offentlige rom har ikke alltid til hensikt å regulere bostedsløse personers bruk av rommet, men det rammer ofte dem da de tilbringer store deler av sin tid her. Med økt grensekontroll blir det også tydelig hvem som ekskluderes fra det offentlige rom. Mine informanter opplever i stor grad at de ikke er velkomne i deler av Oslo. De blir utvist og/eller avvist fra steder som Oslo City og Oslo S, uten noen annen begrunnelse enn at de er dem de er. Overvåkningen merkes ikke av de som bruker rommet ”riktig”. Men bruker du rommet ”feil”, eller tilhører en kategori som er identifisert som risiko-profiler, vil du raskt bli utvist. Alternativet for mine informanter blir å oppholde seg utenfor de voktede grensene, eller på steder som er opprettet med den ene funksjon at de skal huse mennesker i marginale posisjoner. Marginale rom for marginale mennesker, som Elm Larsen (2002) har valgt å kalle dem. Mitt teoretiske utgangspunkt for analysen har vært Pierre Bourdieus maktteori. Hans begreper habitus og kulturell, økonomisk og sosial kapital brukes til å analysere mine informanters fortellinger. Når en person mister sin bolig er han eller hun helt avhengig av å finne nye strategier for å overleve uten bolig. Jeg har valgt å bruke Sandberg og Pedersens (2007) begrep om gatekapital til å illustrere den kunnskap og kompetanse mine informanter kommer i besittelse av, når de skaper et liv uten bolig. Gatekapital skiller seg fra Bourdieus kapitalformer ved at det er en feltspesifikk kulturell kapital, som ikke kan gi utbytte på andre felt enn i gatekulturen. Bostedsløse personer innehar lite av Bourdieus anerkjente kapitalformer, og de er derfor nødt til å søke andre kapitalformer. Ved hjelp av begrepet gatekarriere viser jeg hvordan mine informanter innlemmes i en gatekultur og parallelt med dette utsosialiseres fra storsamfunnet. Desto mer gatekapital du besitter, desto verre er du stilt i samfunnet ellers. Bourdieus (1990) begrep habitus brukes til å analysere hvordan mine informanter internaliserer gatekulturen. Aktørene tar frie valg, men valgene er basert på tidligere erfaringer og innlærte kategorier. Overført på mitt spesifikke felt vises dette når mine informanter ikke klarer å tilpasse seg et liv med fast bolig, fordi de ikke kan forandre sin livsstil umiddelbart. Gatekapitalens kroppsliggjorte form er habitus, det vil si at bostedsløse personer handler på grunnlag av opparbeidet gatekapital. Oppgaven argumenterer for at gatekapital er en hindring på boligmarkedet, men en joker i gatekulturen. Med utgangspunkt i et spørsmål om hvordan bostedsløse personers marginale posisjon opprettholdes skisserer jeg gjennom hele oppgaven et forløp som mine informanter gjennomgår. Reguleringer av det offentlige rom innebærer strengere overvåkning og grensekontroll. Dette fører i sin tur til at bostedsløse- og andre stigmatiserte mennesker må finne alternative steder å oppholde seg. De gjennomgår da en prosess som jeg har valgt å kalle rolletapstrappa. Fra rolletap går veien via en gatekarriere, til innlemmelsen i en gatekultur der de opparbeider seg gatekapital. Gatekapitalen kan gi dem sosial status i gatekulturen, men den sikrer også de som besitter den ytterligere stigmatisering fra samfunnet. Gatekapitalen virker på denne måten som en hindring for integrering i storsamfunnet, og bostedsløse personer får nok en gang bekreftet sin marginale posisjon i samfunnet.